Skomaker, bli ved din lest!

I 2016 ble en skomakerforretning fra Holbergsgate 13 i Kristiansand overlevert til Vest-Agder-museet. Jeg har sett nærmere på historien bak virksomheten samt en gjenstand fra samlingen, en skomakerlest.


Av Helle Kirkhus

Hva er en lest?

En lest er en tredimensjonal kopi av foten i tre. For å lage en sko måtte man ha en modell. Før fabrikkfremstilte lester ble tatt i bruk på begynnelsen av 1900-tallet, laget skomakeren individuelle lester på grunnlag av kundens fotmål. Fabrikklestene hadde nummer etter størrelser og vidder og var for høyre og venstre fot. En overlest ble i tillegg festet til lesten. Over lesten ble skoen bygget opp. Både lest og overlest hadde et hull i siden, slik at en leste-krok kunne bli stukket inn når lesten skulle trekkes ut av skoen. Lestene ble laget av bøketre. For å få en mer individuell tilpasning av lesten, måtte den bygges ut etter behov. Det ble brukt to forskjellige typer lester: Til randsydde og pluggsydde sko ble lester av tre brukt, og til gjennomsydde sko ble det brukt lester av jernsåler.

Hylle med lester fra K. Gunvaldsens skomakerforretning, Holbergsgate 13. Foto: Vest-Agder-museet.

 

Reparasjon og tilpasning av sko

Mens skomakeren tidligere brukte lesten til å lage skoen selv, ble den senere brukt til å bevare fasongen i skoen eller til å utvide den. Kunder kunne komme inn for å spørre om skomakeren kunne «blokke ut» skoene. Skoen var kanskje for trang, og kanskje den presset i «tåa». Skomakeren kunne da utvide skoen ved å slå inn lesten i skoen, som fylte ut så godt som mulig. Slik sto gjerne skoen i et døgn eller to. Læret fikk hard medfart og hadde merker etterpå. Men når lesten ble trukket ut og slapp, jevnet det seg ut, og skoene var blitt mer romslige.

Lestene ble kjøpt fra fabrikker i Oslo. Grossister reiste rundt og tok bestilling. De solgte både lester, tråd og annet utstyr. En skomaker kjøpte gjerne fulle sett av lester for hver fasong.

Kristian Gunvaldsens skomakerforretning

Kristiansand var en by hvor man slet sine sko og hadde behov for skomakere, ifølge den kjente Sørlandsvisa «Skomagervisa»:

Æ har sålt i øst og vest, æ har holdt mæ te min lest.
Æ har flikka i fra Nordkapp og te Neset. Andre steder kan gå an,
men æ si`r så høyt æ kan, at der fins ingen magen by te Kristiansand.
Der æ gada så har, og så steinete og rar at på skoane de sliter alle mann.
Så i hvert fall når æ ser det som skomaker, fins der ingen magen by te Kristiansand.

Skomakerfaget er et av de eldste håndverksfagene i Norge, og et av de eldste yrkene vi kjenner til. Skomakerlauget i Kristiansand er Kristiansands eldste laug, stiftet i 1696. Skomakeren representerte dermed et tradisjonsrikt håndverk.

Kristian Gunvaldsens skomakerforretning med verkstedet inn døren til høyre. Foto: Vest-Agder-museet.

Lesten i Vest-Agder-museets samling kommer fra Kristian Gunvaldsens skomakerforretning. Gunvaldsen ble født i 1905, på Ve i Tveit. Der begynte han som lærling i et nabohus. Helt siden han begynte som skomakerlærling fikk han høre at «du burde ikke bli skomaker», for en skomaker var ikke et yrke til å bli rik av. Men Gunvaldsen var svært glad i sitt fag. Etter en tid reiste han til byen og begynte i lære hos skomaker Olsen i Kristian IVs gate. Der jobbet han frem til han fikk svennebrev i 1926. Etter å ha bestått svenneprøven, begynte han som skomaker på hjørnet ved Kronprinsens gate, før han startet sin virksomhet i Holbergsgate 13 i 1930, med Tinghuset som nærmeste nabo.

Kristian Gunvaldsen i sitt verksted. Foto: Utklipp fra Fædrelandsvennen 03.04.1979.

 

En skomaker i hvert kvartal

Da Gunvaldsen begynte som skomaker, var det mange skomakere i byen, omtrent en i hvert kvartal. På den tiden var arbeidet variert, og han lagde også sko i tillegg til å reparere. Folk kom fra bygdene på besøk til verkstedet hans for å få sydd seg et par sko. Det var gode tider for skomakerne i byen. Sko gikk ofte i arv, og de ble reparert, slik at de holdt til nestemann. Skoene var i den tiden av en helt annen kvalitet.

Inngangspartiet til skomakerforretningen i Holbergsgate 13. Foto: Rolf Arnfinn Gunvaldsen.

Når Gunvaldsen var ferdig med skoene, pakket han dem inn i avispapir. Han skrev hva som var gjort og hvor mye det hadde kostet. Fra tid til annen hentet ikke folk skoene sine, selv om arbeidet var gjort ferdig. Da tok han med seg skoene på sykkelen og leverte dem direkte på døra. Klarte han ikke å nå eieren på denne måten, plasserte han skoene i vinduet og solgte dem videre til folk i gata. Gunvaldsen hadde mange kunder, og han var godt likt.

Skoene ble pakket inn i avispapir. Foto: Vest-Agder-museet.

 

Dårligere tider

Tidligere fantes det regler som skulle beskytte norsk skoindustri. Norske sko skulle bygges opp med bindsålelær, og norske sko var tollbeskyttet. Det betydde gode tider for skomakerne, også i Kristiansand. Men fra 1950-årene økte handelen med utlandet og Stortinget opphevet særreglene om bindsåler av lær i norsk skotøy. Dette førte til en økning i import av utenlandske billigsko, noe som i neste omgang medførte en stor nedgang i mengden av sko som ble levert til reparasjon. En skomaker fikk sjeldnere og sjeldnere anledning til å sy et par sko. Med innføring av merverdiavgift i 1970 kom neste nedleggingsbølge. For mange ble det for dyrt å reparere sko.

Skomaker Gunvaldsens verksted med vindu ut mot Holbergsgate. Foto: Vest-Agder-museet.

 

Ble ved sin lest

På 70-tallet var det langt mellom skomakerne i Kristiansand. Gunvaldsen sto likevel fast ved sitt yrke og sitt verksted. De siste tiårene laget han ikke sko. Han reparerte og vedlikeholdt, skiftet ut såler og hæler. Han reparerte også andre ting, som belter og glidelåser på vesker. Men også for Gunvaldsen ble det etter hvert mindre å gjøre. Færre kunder kom for å reparere sko, ettersom det var billigere å kjøpe nye sko importert fra utlandet. Og stadig oftere hentet ikke kundene skoene de hadde levert inn. Dette ble et større problem de siste årene, særlig fra 70-tallet og utover. De siste årene prøvde han å ta jobber ved siden av skomakervirksomheten. Han prøvde seg blant annet både på bryggeriet og som vaktmann. Men Gunvaldsen holdt likevel virksomheten sin ved like. Han holdt yrket i hevd og ble ved sin lest, helt fram til sin død i 1984.

Kalenderen viser Gunvaldsens siste arbeidsdag, 25. mai 1984. Foto: Rolf Arnfinn Gunvaldsen.

 

Kilder og litteratur

Bøe, Liv Hilde, Lowzow, Ingrid (1989) Det gamle skomakeri.
Fredin, Kirsti Olsen (2001) Skomakerverkstedet: butikk, bedrift, bransje.
Gundersen, Per (1997) Kvalitet gjennom generasjoner: Kristiansand håndverkerforening 150 år: glimt fra foreningens liv og håndverkene gjennom århundrene.
Bøksle, Ivar (1995) Sørlandsviser: Fra Vilhelm Krag til våre dager.

Fædrelandsvennen, 03.04.1979
Fædrelandsvennen, 01.11.2014

Intervjuer med Rolf Arnfinn Gunvaldsen og Reidar Gunvaldsen, gjort av konservator Tonje Tjøtta (2016) og Helle Kirkhus (2019).

Artikkelforfatteren er bachelorstudent i historie ved Universitetet i Agder. Artikkelen er skrevet som en del av en treukers praksisperiode ved Vest-Agder-museet i mars 2019. Oppgaven var å ta utgangspunkt i en gjenstand i museets samling, og ved hjelp av ulike kilder og litteratur å skrive en artikkel for museets nettside.

Les de andre artiklene av bachelorstudentene her:

Din handlekurv

Sum (ink. moms)
Kasse