Setesdalsbanen førte til en ny tid i Setesdal. Jernbanen kom til å være en katalysator for store endringer i distriktet. Alt flere måneder før den offisielle åpningen i november 1896, var det mulig å reise med jernbanen. Ikke på hele strekningen fra Kristiansand til Byglandsfjord, men mellom Kristiansand og Hægeland (Kile).
I Morgenbladet 3. juli 1896 kan vi lese noe om denne tidlige trafikken. Alt før den offisielle åpningen var det mange som ønsket å reise med Setesdalsbanen. Man fikk tidlig tro på at når den nye jernbanen åpnet ut på høsten, så ville resultatet for driften bli god.
«Jarnvegen skaper framgang»
Tre år etter den offisielle åpningen, falt det mange godord om den nye jernbanen. Det var blitt en ny tid på mange måter for dalen og distriktet. Avisen Den 17.de Mai fra 18. juli 1899 hadde en artikkel om Setesdal. Den hadde undertittelen «Janvegen skaper framgang». Før jernbanen, måtte en valldøl fra øverst i dalen beregne 8-9 dager på ei byreise. Nå slapp han unna med to dager. Det var ikke bare kortere reisevei til Kristiansand som gjorde jernbanen godt likt. I artikkelen ble det pekt på andre fordeler jernbanen hadde gitt. For de som hadde skog, var det blitt en ny tid: «Mest på kvar stasjon sto store stolpar av bord og plankar og ved». Ved hadde tidligere vært vanskelig å få solgt, nå var vedsalg blitt en god inntektskilde for bygdene som lå i nærområdet til Setesdalsbanen. Det var stor etterspørsel etter ved nede i Kristiansand, og «heilt uppe ved Hægeland stasjon vart det betala uptil 9 kr. maalet for veden».
Det var ikke bare gjennom vedsalg at jernbanen hadde bidratt til å bedre de økonomiske forholdene. Som omtalt i artikkelen om Spatten ved Kristiansand stasjon, var området mellom Iveland og Evje rik på feltspat: «Feldspaten som var reint verdlaus fyrr banen kom, skaper no velstand i desse bygdene». Avisen hevdet også at flere av gårdene hvor det var funnet feltspat, var blitt reddet fra å bli solgt på tvangsauksjon, da mineralet hadde gitt viktige inntekt til grunneierne.
Setedalsbanen falt ikke i staver
I området rundt Hægeland stasjon var verdien på eiendommene gått opp 50 %, ifølge ett medlem av heradstyret som avisen hadde snakket med.
En annen viktig kilde til inntekt for folk i dalen, var skjæring av tønnestav. På slutten av 1890-åra hadde man kun begynt å ane konturene av hvor viktig skjæring av tønnestav skulle bli for dette distriktet. På et tidspunkt mellom de to verdenskrigene ble 70 – 75 % av all tønnestav levert fra Vest-Agder, og ett av kjerneområdene for stavproduksjon var bygdene langs med Setesdalsbanen. I tida omkring andre verdenskrig leverte kommunene Hægeland, Øvrebø, Iveland, Hornnes, Evje og Bygland om lag 20 % av landets samlede stavproduksjon – og det meste av dette ble fraktet med jernbanen.
Avisen hadde også snakket med folk som mente det var blitt billigere å leve etter at banen kom. Fraktkostnadene i forbindelse med varelevering var gått ned, men ikke bare det. Det hersket en optimisme i dalen, jordbruket hadde fått et oppsving, bøndene hadde fått nytt mot og var gått i gang med å dyrke jorda på en mer moderne måte. Når det gjaldt fjøsstell, var nye driftsmåter tatt i bruk. Dalen hadde fått flere meieri, og det var som flere under planlegging.
«So ein kan ikkje undrast over at sætisdølen er glad i jarnvegen sin og signar hann», som avisen skrev i innledningen.
Fotograf ukjent, del av Stiftelsen Setesdalsbanens samling. SBN10363
