«Hva skjer med det ufortalte?» Et nytt forskningsprosjekt om langtidskonsekvensene av krigen

Vest-Agder-museet har nylig fått midler fra Kulturrådet til et nytt forskningsprosjekt sammen med forskere fra Gjenreisningsmuseet i Hammerfest og Universitetet i Tromsø. I løpet av de neste to årene skal vi intervjue mennesker som fortsatt opplever etterdønningene av krigen, arrangere en internasjonal tverrfaglig konferanse og utvikle et teoretisk konsept om hvordan det ufortalte preger de etterfølgende generasjonene.

Fra oktober 2021 til desember 2023 vil vi fordype oss i et av de sentrale funnene fra vårt tidligere dokumentasjons- og utstillingsprosjekt «Det snakker vi ikke om! Familiehemmeligheter etter krigen«, konkret spørsmålet om hvordan barn og barnebarn er påvirket av det som har hendt under og etter krigen, selv om ingen snakket om det.

Untertittelenav dette nye prosjektet,  «Hva skjer med det ufortalte?,» er «Hemmeligheters langtidskonsekvenser i et intergenerasjonelt perspektiv«. Inter- eller transgenerasjonell overføring betyr at noe overføres fra en generasjon til en annen, enten innad i samme familie, eller i samfunnet som helhet fra medlemmer av én generasjon til medlemmer av den neste.

I et intergenerasjonelt perspektiv betyr at vi vil se på tre generasjoner av mennesker og det som skjer mellom dem. Den første generasjonen er tidsvitnene til viktige historiske hendelser, den andre generasjonen deres barn, og den tredje generasjonen tidsvitnenes barnebarn. Totalt dekker perspektivet et tidsrom på ca. 75 år; en tidsperiode som gjør det mulig for de tre generasjonene å samhandle. Vi tar utgangspunkt i at interaksjonen mellom generasjoner alltid bringer med seg en eller annen variant av intergenerasjonell overføring, i form av væremåter, tradisjoner, ritualer eller et mangfold av ulike kulturuttrykk som preger familier i et hvert samfunn. Mye av dette er grundig undersøkt, blant annet gjennom arbeidet med oral history eller immateriell kulturarv. Intervju og observasjon er ofte anvendt som metode for innsamling.

I motsetning til nevnte arbeidsområder finnes det i et hvert samfunn tema som det ikke snakkes om, opplevelser av historisk relevante hendelser som forblir ufortalt, ofte på grunn av sterk personlig involvering og redsel for reaksjoner fra omverdenen. Innsamlingsprosessen og intervjuene om slike temaer følger her andre prinsipper og metoder enn de som er nevnt ovenfor. I tillegg synes hemmelighold å spille en sentral rolle, i og med at det ser ut til å ha konsekvenser, ikke bare for tidsvitnene selv, men også for deres etterkommere. Hemmeligholdet kan blant annet være er bevisst valg eller en konsekvens av at man har opplevd noe traumatisk som man ikke kan snakke om.

De få internasjonale studiene som har blitt publisert, tyder på at hemmelighold utgjør en ekstra belasting for etterkommere. Studiene er begrenset i antall, og temaet er etter vårt skjønn særskilt viktig både for traumaforskning og for arbeidet ved museer i Norge knyttet til sensitive, vanskelige temaer. Dette gjelder også i et overordnet perspektiv: Sentrale deler av vår felles historie forblir mangelfulle når tidsvitner ikke forteller om sine opplevelser, spesielt når disse avviker fra den rådende historieframstillingen. Nyansene er sparsomme, og mangfoldet mangler.

Totalt 40 intervjuer skal gjennomføres. Foto: Arve Lindvig.

De siste årene har et økende antall nordmenn stått frem i aviser og på fjernsyn og fortalt om hvor lite de visste om det som hadde hendt deres besteforeldre og foreldre under og etter krigen, og hvor mye dette har påvirket dem på et personlig plan. Dette er i tråd med det man har sett i andre land, som for eksempel Tyskland, de siste ti til femten år. Flere bøker har blitt skrevet av privatpersoner om egen leting etter besteforeldres og foreldres opplevelser eller handlinger under og etter krigen, og antall publikasjoner er stigende.

Innledende studier er blitt gjennomført av Vest-Agder-museet og samarbeidspartnere i det EU-delfinansierte, internasjonale samarbeidsprosjektet «Identity on the Line», som Vest-Agder-museet leder og administrerer (2019-2023). Omfattende intervjuer med tre generasjoner av mennesker som er knyttet til syv ulike historiske migrasjonsprosesser i de syv deltagende land, tyder på store langtidskonsekvenser av hemmelighold. Negative følelser som skam, skyld eller uro peker seg ut som årsaker til fortielsen, og de er ofte relatert til traumatiske hendelser. Valgte bearbeidelsesstrategier er av stor betydning, både for egen livskvalitet og for forholdet til etterkommerne. Selv om fortidens hendelser ofte tolkes annerledes av yngre generasjoner, tyder mye på at fortielse som bevisst eller ubevisst bearbeidelsesstrategi har stor innflytelse på etterkommernes forståelse av egen identitet, på et dypt og personlig plan. Også lokalsamfunnets reaksjoner er viktige i denne sammenhengen. Dette gjelder både reaksjoner som tidsvitner har opplevd, og slike som kommer til uttrykk i dagens offentlige samtale om temaet.

Selv om etterkommere ikke kjenner til familiehemmelighetene, kan de som oftest sanse at noe har skjedd, og relasjonene mellom generasjonene blir ofte påvirket på en negativ måte når spørsmål forblir ubesvarte. Mange trenger informasjon for å kunne svare på identitets-relaterte spørsmål som «Hvem er jeg?», og å få en bekreftelse på at sansingen av dette noe kan ha en logisk forklaring, er viktig for mange.

Barn og barnebarn kan ofte sanse at noe har skjedd, selv om ingen snakker om det. Foto: Anita Nilsen

Disse første funnene er i tråd med nyere internasjonal traumaforskning fra fagfeltene psykologi, nevrovitenskap og epigenetikk. Resultatene tyder på at en intergenerasjonell overføring av trauma finner sted på ulike vis: gjennom adferd, i mors mage eller gjennom arv av et genmateriale som har blitt merket av hendelsen. Her tar man utgangspunkt i at trauma kan manifestere seg ved alle ekstraordinære opplevelser som førte til en intens følelse av at eget liv og sikkerhet var truet.  Man har lenge hatt fokus på hvordan traumatiske hendelser kan påvirke enkeltpersoners liv, også mange tiår etter at hendelsen har funnet sted. I det siste har forskningen blitt utvidet til å omfatte de etterfølgende generasjonene, blant annet etterkommere av mennesker som har opplevd krig, flukt, overgrep, folkemord, tvangsforflytting eller totalitære regimer.

Forskningsfeltet er fortsatt lite kjent i Norge, og oss bekjent har ingen museer her i landet sett nærmere på det ennå. Heller ikke i et internasjonalt perspektiv synes museer å ha fått øynene opp for betydningen forskningsområdet kan ha for forskning og formidling ved institusjonene. Mer kunnskap om langtidskonsekvenser og ringvirkninger av traumer og hemmelighold av vanskelige hendelser vil kunne bidra til å møte både informanter og besøkende på en mer profesjonell og etisk forsvarlig måte.

Traumatiske opplevelser er som oftest godt gjemt under overflaten, usynlige for omverdenen og ofte fortrengt av vedkommende selv. Å kjenne til mekanismene som er i spill, er viktig for all kontakt med informanter og besøkende når et museum dokumenterer eller formidler vanskelige tema. Ikke bare tidsvitnene selv, men også deres etterkommere kan reagere når spørsmål eller formidlingsgrep trigger noe i dem de selv kanskje ikke var bevisst eller forberedt på. I tillegg kan også familierelasjoner forandre seg som konsekvens av museenes arbeid, og også dette bør tas med i etiske vurderinger og konsekvensanalyser ved institusjonen.

Det er dette vi nå skal jobbe med, og prosjektet skal føre til

  1. Kartleggingen av internasjonal forskningsstatus og gjennomføringen av en internasjonal, digital konferanse
  2. Innsamling og analyse av et nytt empirisk materiale knyttet til langtidskonsekvensene av andre verdenskrig (casestudier), og
  3. Utvikling av et teoretisk konsept for arbeidet med personlige beretninger om sensitive, kontroversielle, tabubelagte temaer med relevans for vår felles historieforståelse.

Resultatene publiseres fortløpende, i form av nettartikler og vitenskapelige artikler. Konferansen som vil finne sted våren 2022, er gratis for alle som ønsker å følge den live. Den vil også gjøres tilgjengelig her på våre nettsider.

Våre samarbeidspartnere er forskerne Nina Planting Mølmann og Heidi Stenvold fra Gjenresiningsmuseet i Hammerfest og Marianne Neerland Soleim fra UiT. Dessuten har vi med oss Neringa Latvyté fra Universitetet i Vilnius, Litauen, som også er partner i «Identity on the Line»

For mer informasjon kontakt gjerne prosjektleder Kathrin Pabst her.

Vennligst vent, men vi laster produkter...