Etter første verdenskrig ble Gimle Gård satt i en vrien situasjon. Ottilia (Titti) Arenfeldt Omdal (1896-1982), som var den siste private eieren av Gimle, måtte søke alternative inntektskilder for å drifte og vedlikeholde familiegården. En av disse var vinproduksjon av frukt og bær fra egen hage.
Av Malin Cathrin F. Antonsen, student ved UiA i praksis hos Vest-Agder-museet
I kjelleren på Gimle finnes det utstyr som vitner om vinproduksjon; tønner, bærpresse, tappemaskin og flasker merket «Gimle Gaard, Kristiansand». Hvorfor startet man med vinproduksjon på Gimle, hvilke typer vin ble produsert – og hvorfor ble det slutt på produksjonen?
Foto: Malin Cathrin F. Antonsen
Vin av frukt og bær
Å lage fruktvin har lange tradisjoner på Sørlandet (Nøklebye, 2010:19). Produksjon av hjemmelaget fruktvin var spesielt utbredt i tidligere Aust-Agder fra 1850-årene til et stykke ut på 1900-tallet. Tradisjonen var ikke like sterk lenger vest (Nøklebye, 2010:29). Fruktvinen ble ofte produsert med råvarer som kom fra hagen, men man benyttet seg også av ville bær. Det vanligste man lagde fruktvin av var blant annet kirsebær, bringebær, jordbær, rabarbra, epler, plommer og nyper (Ulltveit-Moe, 2010:146). Fruktvinen ble i hovedsak en gjestevin og servert i kontrollerte former. Den ble også servert ved spesielle anledninger (Nøklebye, 2010:32).
Norsk fruktvin skaper debatt i 1932
Rundt 1930 oppstår det en trend i Norge, hvor man ser et potensial i den tradisjonelle fruktvinen laget av norsk frukt og bær. Blant annet kunne man prøve å lage burgunder av norske blåbær, norsk champagne av stikkelsbær, hvite og røde rips sammen med solbær kunne bli vin. I tillegg kunne man lage både hvit- og rødvin av rabarbra (Tyrihjell og Stueland, 2025). Økt toll på utenlandsk hetvin og billigere sukker ga muligheter for hjemmelaget fruktvin (Ulltveit-Moe, 2010:146).
Lokalbefolkningen og aviser nærmest hyllet fruktvinen, ettersom det bidro til selvforsyning og støttet nasjonaløkonomien. Det kunne kanskje også øke nasjonalfølelsen å drikke vin produsert av norske råvarer. Selv om det falt i smak hos nordmenn, falt det ikke i smak hos internasjonale vinprodusenter. Denne swingen provoserte vinlandene, spesielt franskmenn, som sa under en internasjonal debatt i Paris at «vin lages av druer, ikke alle mulige frukter og bær!» (Tyrihjell og Stueland, 2025).
På terrassen bak hovedhuset på Gimle sitter Titti, broren Leif og moren Ingertha A. Omdal, 1920-1930. Fra Gimle Gårds fotosamling.
Økonomiske vansker ved Gimle Gård
Før Titti overtok Gimle fra foreldrene på 1920-tallet, var gårdens økonomiske situasjon delvis ustabil. Da Adolph Arenfeldt (1824-1909) døde, etterlot han seg en formue, som hadde bidratt til vedlikeholdet av gården de siste ti årene (Pabst, 2011:16). Adolph hadde fire barn, en sønn som arvet Sæbygård, og tre døtre som delte farens formue, og det som var Gimle Gård. Ingertha Arenfeldt (1860-1948) bestemte seg på et senere tidspunkt for å kjøpe ut søstrene, noe som skulle gi økonomiske vanskeligheter for både Ingertha og Titti (Pabst, 2011:16). Moren prøvde å selge gården til Kristiansand kommune i 1912 uten hell, men fikk leid ut Gimlemoen til staten noen år senere (Pabst, 2011:16). Det bidro litt til økonomien, men var ikke nok for å vedlikeholde gården.
Postkort med motiv fra Gimle, 1900-1930. Fra Gimle Gårds fotosamling.
Starten på et fruktig eventyr
På grunn av økonomiske vanskeligheter var det et sterkt behov for ekstra inntektskilder for å kunne drifte familiegården. Gimle var i utgangspunktet en lystgård bygget av Bernt Holm på 1700-tallet og hadde klart seg økonomisk gjennom nesten fem generasjoner. Etter første verdenskrig gikk Norge inn i en nedgangstid, som gjorde økonomien vanskelig for de fleste, deriblant Ingertha og Titti. Før Titti tok over gården, var økonomien på vei nedover, men de klarte seg på inntektene fra faren Charles Valentine Omdal, 1858-1949 (Pabst, 2011:20).
Titti overtok gården på midten av 20-tallet, ettersom brødrene hennes ikke viste spesiell interesse, og det var foreldrenes ønske (Pabst, 2011:20). Etter overtakelsen merket Titti at hun trengte å øke inntektene for å få driften til å gå rundt. Hun begynte å se etter potensielle inntektsmuligheter, deriblant pelsoppdrett, generell gårdsdrift, men også produksjon av fruktvin. Det var Ingertha som kom på tanken om å bruke frukthagen til mer enn hva de tidligere hadde gjort. De benyttet seg av gårdens råvarer og importerte sukker fra utlandet for å kunne starte produksjonen, i tillegg kjøpte Ingertha inn moderne maskiner som skulle effektivisere prosessen (Pabst, 2011:21). I 1924 var produksjonen i gang.
Reklameplakat for «flytende Solskin», Gimle Gårds «Rabarbervin og het Fruktvin». Plakaten henger i glass og gullramme på Tittis kontor på Gimle. Foto: Malin Cathrin F. Antonsen.
I reklameringen for Gimle Gårds fruktvin gir de uttrykk for at de var stolte produsenter. Spesielt legger de vekt på at vinen var norsk, i tillegg fortelles det at fruktvinen var «sund of liflig». Reklamen kan referere til hvordan norsk rabarbravin holdt på å true den franske vinen på 1920-tallet. De understreker at vinen er norsk og lar det norske flagget vaie fra Gimle på reklameplakaten. Det finnes ikke konkrete kilder på hva som ble dyrket i frukthagen, men man kan fastslå at det var rabarbra, og forskjellige frukt og bær (Vi kvinner, 1939). Og det var vanlig at frukthager inneholdt bringebær, rips og epler (Tyrihjell og Stueland:2025).
Her lå deler av den tidligere frukthagen på Gimle Gård. Foto: Malin Cathrin F. Antonsen.
Påsken 1939 blir Titti intervjuet av magasinet «Vi kvinner». Til magasinet forteller hun hvordan det er å drive gården og hvor givende, men krevende det er. Hun nevner blant annet hvordan hun arbeider med vinproduksjonen. Følgende sitat fra Titti gir oss et innblikk i hvordan det var å være vinprodusent: «Vinen lager sig ikke selv, skal jeg si Dem!». Dette var ikke noen hobby for Titti; fruktvinen var faktisk anstrengende og tidkrevende å lage. Det viser hvor vanskelig det må ha vært for henne å få gården til å gå rundt når arbeidet var hardt og tok mye tid. Men det viser også viljestyrken, og ikke minst kjærligheten, hun hadde for familiegården.
Fruktpresse fra kjelleren på Gimle Gård. Foto: Malin Cathrin F. Antonsen.
Flytende solskinn og Fuhr’s
Titti begynte å produsere fruktvin i 1924, som var rundt den tiden norsk fruktvin begynte å ta av i Norge. Men hun var ikke blant de første som lagde fruktvin. I Grimstad hadde allerede Mons Klingenberg Fuhr begynt å produsere fruktvin i 1895, som ble til Fuhr’s Rabarbravin. Kanskje lot Titti seg inspirere av Fuhr og så et potensial i fruktvin?
Kjelleren på Gimle egnet seg ypperlig til produksjon og lagring av vin, ettersom veggene var 1,5 meter brede, slik at temperaturen holdt seg jevn i all slags vær gjennom hele året («Vi kvinner», 1939). I kjelleren produserte de to forskjellige typer vin, en rød rabarbravin og en hvit bordvin. Men etter hvert begynte Titti å produsere en tredje vintype, en hetvin med sterkere alkoholprosent enn den vanlige bordvinen («Vi kvinner», 1939). I 1928 fikk Titti og familien mye ros for fruktvinen sin (Pabst, 2011:21).
Kjelleren på Gimle Gård inneholder vinflasker fra både Gimle og Fuhrs produksjon og rester av produksjonsutstyret. Foto: Malin Cathrin F. Antonsen.
Fra vinkjeller til krigsfengsel
Fruktvinen til familien var en av inntektskildene for Gimle. Men andre verdenskrig kom til å få økonomiske konsekvenser for Titti og satte en stopper for vinproduksjonen.Tyskerne kom til Kristiansand 9. april 1940 og overtok Gimle Gård. Gimlemoen hadde tidligere vært militært område, dermed var det naturlig for tyskerne å gjøre Gimle gård om til sin base (Pabst, 2011:31). Tyske soldater skal ha overtatt gården både innvendig og utvendig. Gårdens virksomheter som revepels, gårdsdrift og vinproduksjon falt raskt. Under soldatenes opphold skal maskinene som Ingertha hadde kjøpt inn, begynt å rustne, og det var dermed ikke lenger aktuelt å produsere eller lage mer vin (Pabst, 2011:32). I tillegg ble sukker vanskelig å skaffe til veie.
Soldatene gjorde om vinkjelleren med de tykke murene og smale vinduene til fengsel for sovjetiske krigsfanger (Pabst, 2011:31). Pabst skriver i fotnotene at det skal ha vært ca. 30 000 flasker i kjelleren, men antar at det må ha vært færre; dermed er man usikre på hvor mange liter som ble produsert. Tyskerne skal ha solgt flaskene for en billigere penge enn hva Titti selv ville ha gjort. Samtidig var det mistanke om at de drakk opp fruktvinen (Pabst, 2010:31). I 1942 brant det på gården tre ganger, noe som medførte at flere malerier ble ødelagt. I tillegg skal soldatene ha gjort skade på gården, men de skal ha blitt reparert i etterkant av krigen (Pabst, 2010:31-32).
Produksjonen av fruktvin ble avsluttet i 1940. Det er ingen tegn til at familien kom til å produsere mer vin for markedet.
Litteratur
Nøklebye, K. B. (2010). «Fra selskapsvin til folkevin: Endringer i omgangsformer og i forbruket av alkohol» (s. 18-47) i Thor Gunnar Hansen (red.), Alkohol; Gleder og sorger Vest-Agder-museet.
Molaug, G.K. (2018). Grimstad – Norges største vinby. Avtrykk fra Kubens arkivsamlinger. Hentet den 25.03.2025 fra Grimstad – Norges største vinby – Avtrykk
Pabst, K. (2011). Titti Arenfeldt Omdal (1896-1982): «Jeg var gift med Gimle» om livet på herregården Gimle på 1900-tallet. Vest Agder-museet.
Slettebø, T. Munksgaard, J. H. og Nøklebye K. B. (x) Vest-Agder Fylkesmuseum – Gimle Gård. Agderkultur. Hentet den 18.03.2025 fra https://agderkultur.no/pages/museer/vest-agder-fylkesmuseum-gimle/vest-agder-fylkesmuseum-gimle.html
Store norske leksikon (2005-2007). Sterkvin i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 25. mars 2025 fra https://snl.no/sterkvin.
Tyrihjell, T og Stueland, A. (2025). 1922-145: Da norsk rabarbra truet fransk vin. Vinmonopolet. Hentet den 24.03.2025 fra «1922-1945: Da norsk rabarbra truet fransk vin – Vinmonopolet.» Artikkelen ble først publisert i Vinbladet 2022-1.
Ulltveit-Moe, E. (2010). «Hjemmelaget fruktvin som del av nasjonsbyggingen» i Thor Gunnar Hansen (red), Alkohol; Gleder og sorger (første utgave, 144-151). Vest-Agder-museet.
«Vi kvinner» 2/1939, et blad for organisasjonen Høirekvinners Landsforbund. Intervju med Titti Arenfeldt Omdal i artikkel med faksimile av kilde, publisert av Elida Åsland: Intervju med Titti på Gimle Gård – Vest-Agder-museet, november 2019.
Artikkelforfatteren er bachelorstudent i historie ved Universitetet i Agder. Artikkelen er skrevet som en del av en treukers praksisperiode ved Vest-Agder-museet i mars 2025. Oppgaven var å ta utgangspunkt i fotosamlingen fra Gimle Gård, og ved hjelp av litteratur og ulike kilder skrive en artikkel for museets nettside.
Vil du se flere bilder fra Gimle Gård? Sjekk fotobasen Agderbilder.
