Intervju med Titti på Gimle Gård

Under en opprydding i hovedbygget på Kristiansand museum fant vi et spennende blad. Magasinet er fra rett før 2. verdenskrig, mest sannsynlig fra påsken 1939. Her er Titti Arenfeldt Omdal intervjuet, Gimle Gårds siste eier før eiendommen ble et museum.

«Vi kvinner»

Bladet var påskenummeret av «Vi kvinner», et blad for organisasjonen Høirekvinners Landsforbund. I denne utgaven har de intervjuet Titti, som var medlem av Kristiansand Høirekvinners klubb. På denne tiden var det Tittis mor, Ingertha Arenfeldt Omdal, som var eier av Gimle Gård. Men det var Titti som drev gårdsbruket. Artikkelens overskrift er «Hun som driver Gimle gårdsbruk, Gimle vinfabrikk og Gimle revefarm». Intervjuet går ut på hvordan det er å drive Gimle Gård, både gården og vinproduksjonen.

«…Gimle er den deiligste plett på jorden i mine øine!» sier Titti helt i begynnelsen av intervjuet. Hun forteller at hun må kunne gjøre alt på gården selv, men at hun har leid inn hjelp her og der. Og at det var bestefaren, Adolph Arenfeldt Omdal, som lærte henne alt arbeidet på gården.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Dyr på Gimle Gård

Hun ble spurt om Gimle hadde mange dyr: «Ja, det å være gårdsbruker er ikke bare å stelle med jorden og skogen. Vi har 30 kjør og 2 hester – og så fjærfe, høns og gjess. Å stelle dyr er et takknemlig arbeide. Jeg vet ingen som viser sin takk mere enn dyrene når de får god behandling».

Vinproduksjon

Hun forteller også om Gimles «vinfabrikk» med moderne maskineri i kjelleren. De produserte fruktvin av produkter fra hagen: «Vi lager 2 sorter hetvin som er sammensatt av forskjellige bær og frukter, og rabarbravin». Så når hun ikke var hos dyrene eller i skog eller mark, så var hun i kjelleren.

Revefarm

I 1929 startet de med revefarm på Gimle. Da denne artikkelen ble skrevet, hadde de 28 avlsdyr, og om sommeren var det over 100 dyr. Titti var veldig nøye med å fortelle at det ikke luktet, siden de vasket inne hos revene hver dag.

Hun fortalte om en morsom revejakt, hvor en rev hadde stukket av, siden det hadde snødd så mye at de kunne komme seg over gjerdet. Det var ingen spor å finne og de letet i mange timer. Hun etterlyste den til og med i radioen. Etter noen dager fikk hun vite at den løp ute i Randesund. Den hadde løpt på isen over fjorden. Hun fikk skaffet sovemiddel av dyrelegen, og fikk kastet kjøtt med sovemiddelet til den, men den begynte å gå allikevel. De var nødt til å lete igjen neste dag, og da fant de reven sovende og fikk tatt den med hjem. Da hadde den vært på frifot i ti dager.

 

Tekst og foto (faksimile av «Vi kvinner»): Elida Åsland, Vest-Agder-museet.

Din handlekurv