Tirsdag, 1. november lanserer vi publikasjonen «… at maatte erholde en liden Hjelp.» Fattige og fattigvesenet på Agder fra 1786 til 1920. 

I boka finner man seks artikler av seks forfattere som fokuserer på ulike aspekter ved fattigdom og grupper av fattige.

Bokas hovedtittel – «… at maatte erholde en liden Hjelp» – er et sitat fra en søknad som Anne Osmundsdatter skrev like før jul 1833. Med denne søkte hun om å få en liten del av en større pengesum som kronprins Oscar ga til Kristiansands fattige samme år. Som enslig, eldre og syk kvinne var Anne en typisk representant for flere kategorier fattige: Var du syk, eldre, enslig kvinne eller aleneforsørger for barn, var du nok en av dem som fort kunne havne i fattigdom.

Dette brevet omtales nærmere i bokas første artikkel, og det understreker også et felles fokus som alle artikler har: blikket på det personlige, på datidens skjebner og opplevelser som enkeltmennesker har hatt.  I boka vil du finne mange små fortellinger om for eksempel omstreiferne Åslaug og Håvard som strevde på slutten av 1700-tallet, den 18-år gamle piken Targjerd Jonsdatter som i 1814 stjal noen klær for å holde seg varm eller unge Ole Andreas Ugland som ble plassert i pleie i 1865. Selv om vi ikke kan vite hva de har følt og heller ikke sette de små tidsvinduene vi får innblikk i, inn i linjene av livet de ellers har levd, kan vi leve oss inn i utfordringene de kan ha møtt og følelsene de kanskje har hatt.

I arbeidet med fattigdom her i byen før og nå måtte vi nokså raskt konstatere at det fantes lite forskning om fattigvesenet i Kristiansand. Med noen få unntak, hadde ingen sett på det omfattende kildematerialet som fantes blant annet på Statsarkivet i Kristiansand. Her var muligheten til å tette noen kunnskapshull, og det har vi prøvd ved å hyre inn Roger Tronstad, som har tatt på seg jobben med å pløye gjennom kildene. For første gang foreligger nå en systematisk gjennomgang av arkivmaterialet etter fattigvesenet i Kristiansand stift. Kristiansand by fyller 375 år i år, og siden grunnleggelsen i 1641 var byen opptatt av de fattige. Dem var det mer enn nok av, skal vi tro kildene.

nf-1902-0184-fra-digit-museum-3

Fattigtavle brukt i Bykle kirke, til innsamling for de fattige i Kristiansand. Foto: Norsk Folkemuseum.

 

Seks artikler – seks tema

Bokas første og desidert lengste artikkel er skrevet av cand. philol. og førstearkivar ved Statsarkivet i Kristiansand, Roger Tronstad. Artikkelen handler om fattigvesenets organisering i Kristiansand stift på 1700- og 1800-tallet. Sentrale spørsmål som drøftes, er hvordan man forholdt seg til de ulike grupper av fattige, hvordan man forsøkte å skille mellom dem som ikke kunne jobbe og dem som ikke ville jobbe, hvilke støtteordninger som fantes og hva som var grunnen til de organisatoriske endringene man så i fattigvesenet opp gjennom årene. Som nevnt over legges med dette for første gang fram en systematisk gjennomgang av det omfattende kildematerialet som finnes etter fattigvesenet i Kristiansand stift.

Deretter følger artikkelen til etnolog og konservator ved Vest-Agder-museet, Tonje Tjøtta. Hun belyser datidens syn på de såkalte «verdige» og «uverdige» fattige som fantes i Kristiansand på midten av 1800-tallet, konkret i 1865. Dette året ble den første store folketellingen etter 1801-tellingen holdt, og her finner man blant annet informasjon om hvem som var fattig og bakgrunnen for deres fattigdom. Folketellingen blir komplettert av fattigvesenets protokoll for samme år, for å komme nærmere enkeltpersonene som mottok fattigstøtte, både de som fikk fast støtte og de som bare mottok hjelp noen få ganger. Mange var avhengig av fast støtte – og mange, mange flere trengte en hjelp når de kom i en nødsituasjon, utløst av akutt sykdom eller for eksempel brann.

Psykisk syke var en gruppe mennesker som ofte var fattige. Historiker Anne Mette Seines utdyper i sin artikkel hvordan psykisk syke mennesker ble behandlet på 1800-tallet, og hva som var grunnen til at hele ni av ti av dem var fattige. Enkeltpersoner ble sentrale i kampen for en mer verdig behandling av psykisk syke, og etter hvert fikk samfunnet et nytt syn på denne gruppen mennesker. «Barn, ungdom, voksne og eldre, kvinner som menn, ble sendt rundt til fremmede, enkelte ble innesperret, fastlenket, kledd nakne og behandlet som dyr», sammenfatter Seines, samtidig som hun redegjør for hvordan forholdene langsomt ble bedre.

Den etterfølgende artikkel fokuserer på en mann som av mange har blitt omtalt som «Smaafolkets» venn og velgjører: Ludvig Adolf Lømsland, en rik forretningsmann og politiker fra Kristiansand. Journalist, medieprodusent og forfatter Reidar Mosland skriver innlevende om hvordan Lømsland grep fatt i de mange utfordringene fattige arbeidere i Kristiansand møtte rundt 1870. Kalde vintre, dårlige boforhold og lite arbeid førte til sult og sykdom blant arbeiderne og i deres familier. Lømsland brukte mye penger, tid og etter hvert sin nasjonale innflytelse for å bidra til et mer rettferdig samfunn, med bedre levekår for de fattigste.

I artikkelen til historiker og arkivar ved Statsarkivet i Kristiansand, Thomas Olsen, rettes oppmerksomheten mot den gruppen fattige som ofte møter mest forståelse, nemlig de eldre. Mandal fikk sitt første kommunale gamlehjem i 1918, og samfunnsdebatten i forkant av etableringen, med sosialt engasjerte politikere i spissen, viser veien til et mer tydelig skille mellom fattigomsorg og eldreomsorg.

Det siste bidraget er skrevet av pedagog og formidlingsleder ved to av Vest-Agder-museets avdelinger, Judith Seland Nilsen. Med utgangspunkt i en gjenstand, en rokk som hun har arvet etter sin tippoldemor Maria, nøster forfatteren opp en familiehistorie fra Sørlandet som var preget av vanskelige kår. Som i så mange andre familier fra samme tid, måtte barna på vandring om sommeren, og mange utvandret også etter hvert til Amerika. For familiene var redskaper som rokken, uunnværlige for å møte en hverdag da man måtte klare seg med det lille man hadde på best mulig måte.

7-general-wergelands-foto-_edited-1-3

Kristiansand rundt 1870, bilde tatt av general Oscar Wergeland. Foto: Vest-Agder-museet, Kristiansand.

 

Samlet sett gir denne artikkelsamlingen nye innblikk i fortidens syn på fattige, på hjelpetiltak som fantes og som ble utviklet i årenes løp, og ikke minst på de fattiges levekår her på Agder. De historiske linjene som forbinder fortiden med nåtiden er synlige på flere vis. Dagens hjelpeordninger og institusjoner som vi tar som en selvfølge, ble grunnlagt de siste to hundre år. Det har som oftest vært enkelte mennesker – kirkelige representanter, private velgjørere eller politikere – som har satt i gang prosesser i samfunnet som har ført til forandringer, i dette tilfellet hjelpeordninger for ulike grupper mennesker.

Før, som nå, ser det ut som om noen samfunnsgrupper er mer sårbare for fattigdom. Disse gruppene er relativt sett fortsatt de samme: Barn, eldre, rusavhengige og mennesker som på grunn av fysisk eller psykisk sykdom ikke kan forsørge seg selv. Men «fattige» har aldri vært, og vil aldri være, en homogen gruppe, der alle medlemmer kan behandles likt. Grunnene til at man har for lite penger til rådighet er mangfoldige og ulike, og tilsvarende trengs et målrettet blikk på årsak og konsekvenser, for å kunne løse en samfunnsutfordring eller hjelpe den enkelte.

Publikasjonen «… at maatte erholde en liden Hjelp.» Fattige og fattigvesenet på Agder fra 1786 til 1920 er samtidig Vest-Agder-museets årbok for 2016. Den kan kjøpes for kr 299,- hos bokhandlere eller ved å sende en e-post til t.lunde@vestagdermuseet.no

Les mer om Vest-Agder-museets fattigdomsprosjekt her: Fattig på Sørlandet.