Kvinne, 44 år: Hverdagen handler om å gjøre det beste ut av ting for alle barna mine. Jeg bruker mye tid og mange tanker på å finne alternative løsninger når det gjelder aktiviteter og innkjøp.

Jeg har oppdaget og lært at det veldig ofte finnes billigere og bra alternativer til mye, men det er også dager hvor jeg føler at jeg ikke strekker til, der jeg føler at barna mine merker forskjellen, men ikke sier noe.  Jeg gjør alt for at barna mine skal leve så likt de andre som mulig.

Vi hadde aldri veldig god råd, men mannen min hadde stort sett 100 prosent stilling, og jeg jobbet innimellom noen prosent om ettermiddagen, så vi hadde det greit.

Vi var gift i mange år. Så var det nok. Jeg klarte det ikke lenger. Jeg hadde blitt psykisk mishandlet hver dag i alle disse årene. Han kontrollerte til enhver tid hvor jeg var, hvem jeg var sammen med og hva jeg brukte penger på.

Bortsett fra noen småjobber, hadde jeg vært hjemmeværende med alle barna mens han jobbet. Det var viktig for ham at det var han som var forsørgeren i familien. Når han kom hjem fra jobb, var hans jobb ferdig for dagen, barna var mitt ansvar.

Ettersom barna kom ganske tidlig, fikk jeg aldri avsluttet min utdannelse. Da jeg etter hvert fikk en liten ettermiddagsjobb, måtte han nødvendigvis ta seg av barna mens jeg var borte. I ettertid har jeg fått høre av barna våre at det ikke alltid var like bra… han likte ikke at jeg jobbet. Å gå på julebord med jobben innebar så mye utspørring og graving at jeg ikke orket.

Så jeg gikk, ut av 20 års ekteskap. Og fra fellesansvar for fem barn. Med vissheten om at jeg ikke hadde utdannelse, ikke jobb og at dette ville bli alt annet enn lett. Alt ville være bedre enn å fortsette slik vi gjorde, for min del og for barnas del. Det var mye krangling.

Når det er tilbud på ting vi bruker, er det bare å håpe at jeg har penger, så jeg kan kjøpe flere. Jeg sjekker hvilke butikker som har tilbud på hva og handler flere steder, for å få det billigst mulig.

Siden den gang har hverdagen handlet mye om å få pengene til å strekke til. Alt vi skal gjøre, spise, handle, alt må planlegges til minste detalj.  De to minste barna kan og vil heldigvis fremdeles gå i arveklær.  Når det er tilbud på ting vi bruker, er det bare å håpe at jeg har penger, så jeg kan kjøpe flere. Jeg sjekker hvilke butikker som har tilbud på hva og handler flere steder, for å få det billigst mulig. Jeg sparer gratisbilletter på kino, til vi har nok til at for eksempel jeg og de to minste kan gå. Vi har også spart på popkornboksene fra kinoen, så vi heller kan leke kino hjemme, og vi prøver å finne på aktiviteter som ikke koster noe, som tur i skogen og så videre.

Vi har etter hvert funnet steder vi kan henvende oss for hjelp. I fjor var vi på ferietur med Røde Kors. Det startet ikke så bra for barnet på 13, som hadde motforestillinger, ettersom de fleste som var med var utlendinger, men det viste seg å bli en kjempeflott tur for oss alle.  All honnør til Røde Kors, som i ettertid har kontaktet oss når de har ting på gang, som Dyreparkdag og lignende.

Jeg gjør det meste for at barna ikke skal føle at vi er fattige, og det tror jeg heller ikke de føler. Jeg går heller ikke rundt og tenker at vi er FATTIGE, men vi har veldig dårlig råd. Jeg har for eksempel ringt rundt til lag og foreninger som barna er medlem av og spurt om de har noen ordning for de som er dårligere stilt i forhold til betaling av kontingenter. Og jeg har kun blitt møtt med positivitet og fått gode avslag i pris.

Man må ta noen grep selv! Ingen forteller meg hva jeg har krav på, ordninger som finnes, hvor jeg kan henvende meg. Jeg har heldigvis en venninne som er flink til å fortelle meg hvor jeg kan henvende meg for å få hjelp. Det var hun som tipset meg om Røde kors. Resten av jungelen har jeg funnet ut av selv, som matutdeling hos Frelsesarméen, arvetøy, hjelp til jul og mye annen enestående hjelp hos Hjelp oss å hjelpe Vest Agder. Bostøtte og andre stønader har jeg også funnet ut av selv.

Det vanskeligste er når jeg av og til må spørre de minste barna som blir invitert i mange bursdager om de MÅ gå i den og den bursdagen. 50 kroner er ikke mye, men når hver av dem kan bli bedt i 20 bursdager i året, så blir det mye penger.

Jeg får 15.000 i måneden i overgangsstønad. Det høres mye ut, men jeg betaler 10.000 på huslånet og så kommer mat, strøm, vann, avgifter, forsikringer og utgifter til klær og ting til barna. Selv om barna ikke har det nyeste eller de rette klærne, vil jeg ikke ta opp lån. Det strider mot alt jeg har lært.  Alt skal jo betales tilbake en gang!

Det vanskeligste er når jeg av og til må spørre de minste barna som blir invitert i mange bursdager om de MÅ gå i den og den bursdagen. 50 kroner er ikke mye, men når hver av dem kan bli bedt i 20 bursdager i året, så blir det mye penger.  Da prøver vi å finne på noe annet sammen, som er gratis.

En annen ting som til tider kan være kjedelig og kostnadskrevende, er de mange avslutningene før sommer og jul, der man ofte skal medbringe egen grillmat eller kake. Dette er jo ting som barna gjerne vil være med på, men det er ikke alltid like gøy å komme med felles flaske med saft og billigste sort pølser og brød, når alle de andre stiller med kul grillmat, salater og kjekspakker og én flaske brus per person.

De eldste barna har nok forståelse for situasjonen, selv om vi ikke snakker om at vi er fattige.  Det vil si de maser aldri om å få ting. Jeg prøver å hjelpe der jeg kan, med å betale småting for dem, finne brukte klær i de «rette» merkene, siden det jo er viktig for ungdom.  Det har vist seg at det heller ikke er så lett for dem å få helgejobb. De har prøvd, men siden vi har så godt som ikke noe nettverk, så kan de ikke få via noen de kjenner. Av og til synes jeg livet er tungt, men så kommer en av ungene og gir meg en god klem, og så blir dagen god likevel.

Alle vennene vi hadde i ekteskapet var hans, jeg fikk ikke lov å holde kontakt med egne venner eller gå ut med dem. Jeg har heller ikke foreldre som kan hjelpe. Jeg fikk aldri tatt sertifikat og det gjør også at det tar tid å komme seg rundt, for eksempel levering og henting i barnehage og på SFO.

Det handler om å gjøre det beste ut av situasjonen.  Jeg ser ikke mørkt på livet. Ting var selvfølgelig mye verre i tiden rundt skilsmissen. Jeg lurte jo på om jeg hadde gjort en kjempetabbe, om jeg ville klare dette. Det var masse papirer å finne ut av, ingen penger og jeg var langt nede, samtidig som jeg måtte ta meg sammen for barnas skyld. Jeg gikk da og pratet med en terapeut. Det viktigste som skjedde der, var at hun sa at min eksmann aldri ville forandre seg, men at jeg måtte lære meg måter å takle han på.

Da jeg forlot ham tenkte jeg at nå er det endelig slutt, men det var jo ikke det. Det fortsatte. Han fortsatte å trykke meg ned med tekstmeldinger og med ting han sa til barna. Det kan være at klærne deres var for små eller for slitte, for eksempel. Og han sa det til barna også. Han var også mistenksom hvis en av dem ikke deltar på sin ukentlige aktivitet og mener da at jeg har gjort noe for å forårsake dette. Å være fattig er på en måte noe jeg kan takle, men det føles tungt når eksmannen min ønsket at jeg skal mislykkes. Han hadde cirka tre ganger så høy inntekt som meg.

Han var vant med at jeg alltid var tilgjengelig og at han visste hvor jeg var og hva jeg gjorde. Nå er det deilig at jeg kan skru av telefonen og selv velge når jeg skal svare. Jeg vet jo at han har mer penger enn meg, men jeg vil ikke spørre ham om hjelp, det ville jo være å bekrefte det han mener, at jeg ikke fikser dette. Jeg fikser det!

Jeg har én god venninne, ellers ingen. Det er for øvrig ganske greit, ettersom jeg ikke har råd til å gjøre venninneting uansett; gå på kafé, på kino, gå på byen.

Meg selv oppi dette…. Jeg klipper meg ikke, og jeg kjøper ikke nytt tøy. Det er ungene som betyr noe.  Jeg har én god venninne, ellers ingen. Det er for øvrig ganske greit, ettersom jeg ikke har råd til å gjøre venninneting uansett; gå på kafé, på kino, gå på byen. Men jeg har heller ikke lyst til det. Jeg vil heller være med barna.

Om to år er jeg ferdig med utdannelsen jeg har begynt på. Jeg lurer jo av og til på hvor jeg er om fem år? Om ti år?

Jeg har det godt med meg selv nå, men det er klart jeg har lyst på en kjæreste. En som er alt annet enn min eksmann. En som ser snill ut og som er snill, en jeg kan gå tur i skogen med og snakke med.

Vil du lese flere intervjuer? Se www.vestagdermuseet.no/fattigdom