Kvinne, 62 år, var skilt småbarnsmor som ble sittende igjen med stor gjeld da eksmannens firma gikk konkurs. Hun fikk tvungen gjeldssanering, en ordning som skal hjelpe gjeldsofre, men som samtidig gjør at de lever på satser som i realiteten er mindre enn sosialhjelpssatser.

Jeg er vokst opp i det jeg vil kalle arbeiderkår i etterkrigstiden. Vi hadde det vi trengte, ingen luksus, men vi hadde det godt materielt sett og ble lært opp til å ta vare på ting.

Jeg giftet meg, fikk to barn, og da minstemann var to år og den eldste ni, ble jeg skilt. Min mann drev eget firma og drev hele firmaet på dunken. Han dro sin vei, og jeg og ungene satt tilbake med masse gjeld på et hus. Jeg klarte ikke å sitte med huset alene og leide det ut for en periode, men så måtte jeg selge det. Etter det dro jeg og ungene til Kristiansand. Her fikk jeg en kommunal jobb, og vi flytta inn i en kommunal bolig – men den store gjelda fulgte med på flyttelasset.

Dette var midt på 80-tallet. I tillegg til gjeld på det gamle huset hadde jeg også studiegjeld som skulle betjenes. Min eksmann skyldte meg 400.000 kroner, men han hadde ingen penger. For at jeg skulle kunne søke om tvungen gjeldsordning, måtte han gjøre det først – og det tok sin tid.

Med sultne unger i voksealder var det en stor utfordring å få pengene til å rekke til middag til alle tre. Det var dette som var det vanskeligste med ikke å ha nok penger.

Tvungen gjeldsordning betyr egentlig at du lever på ganske mye mindre enn sosialhjelpssatser. Dette levde jeg og ungene på i fem år. Det var ikke bare slike ting som bil vi ikke kunne ha. Å få til daglige middager var også en kamp. Med sultne unger i voksealder var det en stor utfordring å få pengene til å rekke til middag til alle tre. Det var dette som var det vanskeligste med ikke å ha nok penger.

Å få hjelp fra andre kan føles godt, men i noen situasjoner blir det nedverdigende. Husker godt ei venninne som tok meg med på butikken. Jeg handlet det jeg syntes jeg hadde råd til. Og da vi kom til kassa, sa hun: «Dette betaler jeg». Jeg ville først ikke, men hun sto på sitt. Og det føltes som omsorg. Men den gangen jeg var på butikken med min søster, og hun ville betale tannkremen jeg skulle kjøpe, da føltes det ikke godt. Hun hadde liksom 100-lappene i lomma, og ei tannkremtube var all hjelpen jeg skulle få fra familien min? Det var nok ikke ment slik  fra min søsters side, men det føltes slik. Foreldrene mine skyldte jeg også penger. De hadde vært med og lagt inn penger i huset som ble solgt med tap.

Opplevelsen av å være en taper har jeg hatt mange ganger. Jeg har plassert meg på ei hylle, og der har jeg måttet bli. Slikt gjør noe med en. Derfor har jeg nok valgt bort en del folk som har forsterket disse følelsene hos meg. Husker en gang jeg var med ei venninne til en av nabobyene. Hun gikk inn i eksklusive butikker jeg aldri, ikke en gang nå, kunne vurdert å kjøpe klær i. Mens hun var der inne, gikk jeg på Fretex for å handle brukt tøy.

Ungene mine godtok at de ikke fikk alt det andre fikk. Men jeg vet at det gjorde noe med dem.

Å leve med kjempedårlig råd over mange år er slitsomt. Men det verste er egentlig når du møter de som har mye, og du ser forskjellen. Men det som har vært verst, er å ikke kunne gi ungene det andre unger fikk. Husker en gang da den eldste gikk i speideren og det var snakk om speidertur til England. Jeg snakket med en annen mor, og sa at det har vi ikke penger til. Jeg var i jobb og hun var ikke. «Det er ikke noe problem», sa hun. «Bare gjør som jeg, gå til barnevernet, så dekker de alt». Jeg visste jo at det ikke var slik det fungerte.

Ungene mine godtok at de ikke fikk alt det andre fikk. Men jeg vet at det gjorde noe med dem. Vi lever jo i et samfunn der det er mye som koster penger, for eksempel årskort i Dyreparken. Men det var ikke mye konflikter, ikke før den eldste begynte på videregående. Da ble det mye krangling om alt han ville ha, ting jeg ikke kunne kjøpe til han.

Nå er ungene voksne, og vi snakker litt om denne tiden. Den eldste snakker om at han måtte gå i brukte klær, men sier at det ikke gjorde noe. Men jeg tror jo at han kanskje kan ha glemt mye av det som var vanskelig. Yngstemann var bare to da de økonomiske problemene begynte. Han er nok mer preget av det å måtte spare. Når han er i butikken, sjekker han alltid prisene. Han er den som absolutt er blitt flinkest til å ikke bruke penger og kan klare seg med lite.

Vil du lese flere intervjuer? Se www.vestagdermuseet.no/fattigdom