Vanntårn ved Setesdalsbanen

Postkort fra Røyknes. Tatt en gang før 1933. Del av samlingen til Stiftelsen Setesdalsbanen

Dette postkortet viser stasjonsområdet på Røyknes, og ble utgangspunkt for å ser litt nærmere på temaet vanntårn ved Setesdalsbanen. For som den observante leser vil se, stasjonsområdet mangler vanntårn!

Tekst: Konservator Thorunn Lunde

Vanntårnet på Røyknes

For mange som tar turen med Setesdalsbanen, er «mummi-huset» på Røyknes et blikkfang når de ankommer dagens endestasjon. Ekstra moro er det derfor når gjestene ser loket kjører bort til bygget for å fylle vann – og får formidlet hva bygningen egentlig er, nemlig et vanntårn.

Vannpåfylling på Røyknes stasjon fra driftstiden. Foto Odd Drange

Vi vet ikke når bildet av stasjonsområdet ble tatt, men utformingen av stasjonsbygningen viser at det må være etter 1912. De første årene Setesdalsbanen var i drift, sto det en mindre bygning i dragestil her. Dette ble revet og flyttet til Kvarstein (Banedata s 276 fra 2004), ble det satt opp en større bygning i jugendstil – den såkalte Flaten-modellen tegnet av arkitekt Harald Kaas.

Vanntårnet som står på Røyknes i dag, er bygget etter tegninger datert 1926[i]. Det opprinnelige vanntårnet ble revet i forbindelse med nedleggelsen i 1962. I boken «Fortid på skinner» kan vi lese at i 1933 ble vanntårnet tatt i bruk (nettutgaven side 25.). Dermed kan vi anta at bildet er tatt en gang mellom 1912 og 1933.

Grovane stasjon kort tid etter åpningen av Setesdalsbanen i 1896. Bildet viser privetet og vanntårnet som en gang sto her. Foto: Ferdinand Køhn / Stiftelsen Setesdalsbanen

Da Setesdalsbanen åpnet i 1896, var det kun ett vanntårn på strekningen Kristiansand – Byglandsfjord. Det sto på Grovane, og var oppført i mur og var den eneste murbygningen på denne banestrekningen bortsett fra Kristiansand jernbanestasjon.

Men vann er jo et særdeles viktig element i dampteknologien, så hvordan fikk damplokomotivene ved Setesdalsbanen det nødvendige vannet?

Vannfylling der det ikke var vanntårn

Langs Setesdalsbanen fantes ejektorer fastmontert langs sporet. Her ble damp fra lokomotivet ført frem til ejektoren gjennom en armert slange. Vannet ble sugd opp fra elv eller vann og inn i lokomotivets forrådsbeholder[ii].

I følge Afslutningsrapport Jernbaneanlægget Kristiansand – Byglandsfjord hentet man på Kristiansand stasjon vann fra byens vannledning ved hjelp av en vannstender (s 33). Deretter kunne lokene fylle vann ved hjelp av ejektorer ved Mosby, Røyknes, Hægeland, Moisund, i nærheten av Evje og på Byglandsfjord. (s 34)

Moisund

På ett eller annet tidspunkt i løpet av driftstiden, ble det bygget enda ett vanntårn, og det var ved Moisund stasjon. Bygningen var langt enklere i utformingen enn vanntårnet på Røyknes, i tillegg til at det var bygget i mur. På et linjekart fra 1926 er vanntårnet på Moisund tegnet inn. Det er samme år som tegningene til vanntårnet på Røyknes er datert, Likevel skille disse to vanntårnene seg veldig fra hverandre. Mens Røyknes fikk et trebygg, er vanntårnet på Moisund bygget i mur, og et mye enklere formspråk.

Vanntårnet på Moisund. Ukjent dato og fotograf. Fra samlingen til Stiftelsen Setesdalsbanen

[i] Sluttrapport stasjonsområdet på Røyknes

[ii] Wikipedia om vanntårn: https://no.wikipedia.org/wiki/Vannt%C3%A5rn

 

Kilder:

Afslutningsrapport Jernbaneanlægget Kristiansand – Byglandsfjord

Fra gamp til damp – Setesdalsbanen de første 100 år. Stiftelsen Setesdalsbanen (1996)

Fortid på skinner – kapittel 5 – Setesdalsbanen.

Gjenoppbygging av Røyknes stasjonsområde. Stiftelsen Setesdalsbanen (2004)

Vennligst vent, men vi laster produkter...