Møvik fort, okkupasjonsmaktens «Batterie Vara» 1941-1945, var ikke et ordinært kystfort. Forsvarsverkets fysiske omfang, slik en møter det i terrenget, understreker den omfattende ressursbruken og prioriteringene som ble gjort.
Tekst: Endre E. Wrånes // Konservator NMF
Et betydningsfullt krigsminne
Sammen med et tilsvarende anlegg i Hanstholm, og flere tusen sjøminer, skulle de store kanonene på Møvik sperre Skagerrak for allierte sjøstridskrefter. Bakgrunnen var at den britiske marinen, verdens største, utgjorde en alvorlig trussel mot de tyske forsyningslinjene til det okkuperte Norge. Sperringen av Skagerrak var langt på vei en forutsetning for tysk kontroll i nord. Dette er forklaringen på at Tysklands øverste militære ledelse var direkte involvert i beslutninger knyttet til anlegget på Møvik. Det dreier seg her om et historisk forsvarsverk med betydning på strategisk nivå, og et krigsminne uten paralleller i landsdelen.
Ytre forsvarslinje
For å beskytte kanonene mot angrep fra landsiden, ble det etablert et omfattende landforsvar. I 1942 hadde byggingen av en landfront rundt «Batterie Vara» høyeste prioritet i tysk festningsbygging på Agder. Kjernepunktene i forsvarslinjen var 12 større fjellanlegg, hvert med to innganger, eget nærforsvar, støpte og mursteinskledde rom, sengeplasser og reservoar for drikkevann. Det ble også støpt en større maskingeværbunker, av typen Regelbau 105 (R105). Regelbau-systemet var i bruk i hele det tyskokkuperte Europa, og omfattet standardiserte bunkere for ulike militære formål. Mange av disse var store kampbunkere, slik som på Møvik. Det finnes relativt få Regelbau-konstruksjoner i Norge, grunnet kompliserte forsyningslinjer og muligheten for å bygge i fjell. Bunkertypen R105 ble først bygget i Westwall, de tyske grensefestningene mot Frankrike, på slutten av 1930-tallet. I det okkuperte Norge ble den benyttet på utvalgte punkter i det tidlige invasjonsforsvaret, i årene 1941-1942. Bunkeren på Møvik er en av totalt ti R105 i Norge og den eneste sør for Bergensområdet.
Indre forsvarslinje
For å gi landforsvaret ved «Batterie Vara» mer dybde og seighet, ble det fra 1943 etablert en indre forsvarslinje. Nå ble nyere bunkertyper, konstruert for Atlanterhavsvollen, tatt i bruk. En rekke mindre Ringstand-bunkere, også benevnt «Tobruk», ble støpt på Møvik. Dette er en av de mest karakteristiske tyske bunkerkonstruksjoner fra andre verdenskrig -og den hadde utgangspunkt i et italiensk design. Da general Erwin Rommel i 1941 inspiserte italienske stillinger ved Tobruk i Libya, fant han denne typen forsvarsverk. De var enkle å bygge, vanskelige å få øye på og ga god beskyttelse. Tyske ingeniører videreutviklet dem videre, til egne modeller. På Møvik, på kollen øst for R105, ligger det hele fem slike «Tobruk». Dette høye antallet skyldes at kollen danner et kjerne- og møtepunkt mellom ytre og indre forsvarslinje på «Batterie Vara».
Det historisk viktigste byggverket i den indre forsvarslinjen på Møvik er utvilsomt Regelbau 620 i Kapelldalen. Både den førstnevnte R105 og R620 er bygget for samme formål: maskingevær bak panserplate. Mens designet bak R105 stammer fra 1930-tallet, og er representativ for første del av andre verdenskrig, ble den mer moderne, strømlinjeformede R620 introdusert ved årsskiftet 1942/1943. Det finnes kun fire R620- bunkere i Norge, inkludert Møvik. Bunkeren på Møvik er unik ved å være bygget etter seinkrigs direktiver, i 1944. På dette tidspunkt var ressurssituasjonen svært krevende, og bunkeren i Kapelldalen viser tilpasninger til både ressurskrise og lokale taktiske behov. Betongvolum er redusert med en tredjedel, samtidig som ildkraften er øket med et ekstra maskingevær i bakkant. Dette gjorde det mulig å dekke Kapelldalen i begge retninger. I tillegg framstår R620 på Møvik med en annerledes rominndeling, i forhold til normerte R620. Og ikke minst er interiøret i uvanlig stor grad bevart. Bunkeren er i dag delvis dekket av steinmasser fra byggingen av Flekkerøytunellen (1989), men vil enkelt kunne graves fri og er for øvrig i god tilstand.
Stort potensial
Bunkere var i utbredt bruk som befestninger i Europa på 1900-tallet og ble stadig videreutviklet. R105 og R620 på Møvik, fra henholdsvis tidlig og seint i krigen, visualiserer utviklingen av større kampbunkere under andre verdenskrig, og er en del av en større historie. Disse to byggverkene ligger i kort avstand fra hverandre, i kanten av et museumsområde med verdenskrigen som hovedtema, og ved et nasjonalt festningsverk. Dette utgjør et unikt utgangspunkt i norsk sammenheng, og vil ha stor verdi for forskning og formidling i framtida. At bunkerne i dag ligger få meter utenfor det fredede området ved Møvik fort, er en tilfeldighet. De var nemlig ikke kjent for planleggerne, da verneplanen for Møvik fort ble utarbeidet, og de har dermed aldri blitt verdivurdert. Bunker R620 i Kapelldalen står nå i fare for å ødelegges av en planlagt vei- og boligbygging, i kommunal regi. Ved å justere en planlagt veitrasé opp Kapelldalen, kan dette imidlertid unngås. Da kan både R105 og R620 bli en del av ressursgrunnlaget og publikumstilbudet ved Kristiansand kanonmuseum.
