Folkemuseet i Kristiansand – en historikk

Ved slutten av 1800-tallet ble det opprettet en rekke folkemuseer i Norge, og Kristiansand var blant de første i Norge til å åpne sitt eget «Folkemuseum» allerede i 1903. Den kjente dikteren Vilhelm Krag var en viktig initiativtaker til museet gjennom sin iver for å ta vare på den lokale kulturen.

Nasjonalromantikken stod sterkt rundt 1900 og bidro til at flere «folkemuseer» ble etablert. I utgangspunktet handlet det mer om en romantisk hagetanke hvor bondestuer skulle være stemningsfulle landskapselementer. På denne måten ble bondekulturen i stor grad romantisert. Bondens kultur sammen med romantisk kultur dannet en ramme rundt det velstående borgerskapets friluftsliv.

Nasjonen og den nasjonale kultur stod svært sterkt i tanken bak de nye folkemuseene. Denne forbindelsen mellom nasjonal kultur og museer representerte noe helt nytt. Det var den nasjonale kulturen som bandt folk sammen og dette var spesielt viktig etter hvert som det skiftet til 1900-tallet og diskusjonen om unionen med Sverige stadig et viktig tema. Folkekulturen ble sett på som nasjonalkulturens kjerne og med folkekultur mentes bondekultur. Bondekulturen ble sett på som mest ekte, urørt av det danske gjennom århundrer i union. Bondekulturen ble dermed et bindeledd til Norges storhetstid, vikingtid og middelalder – før unionen med Danmark. Det var derfor viktig at det var denne kulturen som ble vist på de nye folkemuseene, som en del av nasjonsbyggingen.

Opprettelsen av et folkemuseum i Kristiansand

Folkemuseet Maihaugen på Lillehammer ble etablert i 1887, etterfulgt av Norsk folkemuseum i 1894. Og allerede i 1903 åpnet et «Folkemusæum» i Kristiansand. En av pådriverne for museet var dikteren Vilhelm Krag. Rundt 1900 var han en ung mann som hadde mange ideer og ønsker om å forbedre hjembyen. Han skrev et innlegg i Christianssands Tidende i november i 1901 hvor han la frem et forslag om et eget folkemuseum i Kristiansand med bygninger fra Setesdal, Kristiansand og skjærgården:

«Der har i de sidste Aar været arbeidet meget for at redde de sidste Rester, der endnu findes tilbage i vort Land af vore Fædres Kultur. Riktignok kommer disse ædle Betræbelser i ellevte Time; men denne Omstændighed bør jo kun være en Grund mere til at tage ivrigt fat.»

Krags argument var at gjenstander som tidligere var gått i arv i generasjoner, nå ble kjøpt opp av samlere, og gjerne havnet i utenlandske samlinger, i stedet for å bli vist frem i Norge. Han mente at Norge dermed mistet sin forståelse av seg selv, når gjenstandene som var selve kjernen i norske tradisjoner, norsk håndverk og husflid, ikke lenger fantes i landet enten fordi de ikke lenger ble tatt vare på eller ble kjøpt opp av private samlere. Krag mente at det var en stor jobb å redde alt, slik at folk måtte komme sammen på sitt sted og arbeide for å redde det lille som var igjen. Han skrev at Kristiansandere hadde en særlig oppgave i å bevare kulturen i Setesdal:

«Den merkværdige dal, der ved sin ensartede Kultur, sin Poesi og Kunstflid fortjener den allerhøieste Interesse, vil jo nu – som vi alle ved – om kortere eller længere Tid bukke måtte bukke under for den fremtrængende «Civilisation» som det kaldes.»

Krag fryktet at kulturen i Setesdal var i ferd med å gå tapt og noe måtte skje for å bevare den. Folk i Kristiansand så nok på denne tiden på Setesdal som ja «den mærkverdige dal». Tiden gikk litt saktere i de mer isolerte bygder oppover dalen, og tradisjoner innen mat, klær og byggeskikk blant annet var bedre bevart enn i byen og steder langs kysten, med nye mennesker, varer og impulser fra blant annet utlandet.

Krag skrev videre:

«Jeg forslaar derfor at interesserte Mænd og Kvinder i Christianssand og Sætersdalen slutter sig sammen for at erhverve interessante Exemplarer af den gamle sætersdalske Bygningskunst, – Stabbur, Røgstue, Vaaningshus osv, faa fragtet disse ned til Byen og stillet op her.»

Kort tid etter Krags artikkel ble opprettelsen av museum en egen politisk sak og det ble enstemmig vedtatt at Kristiansand skulle ha sitt eget folkemuseum.

Allerede i desember 1901 ble de to første bygningene til museet kjøpt inn, dette var en årestue og et loft fra gården Kveste i Setesdal. Hvor museet skulle ligge var på dette tidspunktet ikke bestemt, og flere forslag til lokalitet var oppe til diskusjon. Til slutt falt valget på et område på Bellevue kalt «Trekanten». Bygningene fra Kveste ble reist på Bellevue allerede før Kristiansand folkemuseum hadde sitt konsituerende møte i oktober 1903. Det var helt fra museets tilblivelse en diskusjon om museets plassering, «Trekanten» på Bellevue var ikke ideel. Ravnedalen og Odderøya var områder som ble vurdert som nye museumsområder.

Fra Kristiansand folkemuseum på «Trekanten» på Bellevue

I tillegg til hus fra Setesdal var Krag opptatt av at også bygninger og kultur fra Christianssands stift skulle være en del av det nye anlegget. Han skrev at det var noe eget over husene i byen som skilte seg fra hus på f.eks Østlandet og at også denne kulturen måtte tas vare på. Han hadde nok også sterkt i minne den store bybrannen i 1892 som gjorde store deler av byens gamle trehusbebyggelse til aske. Dermed ville det være vanskelig kunne skaffe en bygning slik Krag ønsket seg, det var nok helst et overklassehjem, et patrisierhus, slik som stod på rekke i Østre Strandgate og ble borte i brannen i 1892. Men han hadde allerede lovnader om å kunne få ypperlige møbler, gardiner, tapeter og andre gjenstander. Han hadde altså allerede snakket med mange i byen om hans ønske om å danne en samling i byen. Da han skrev sin artikkel hadde han samlet inn nok til å møblere et par stuer med alle gjenstandene han var lovet.

Allerede da museet ble stiftet var det ønskelig at museet skulle romme en skjærgårdsavdeling. Vilhelm Krag tilbød museet en bygning i Ny-Hellesund i 1904. «Jomfru Falcks eiendom» var til salg allerede i 1899, med en annonse i Fædrelandsvennen. Dette huset er det vi i dag kjenner som Det kongelige privilgerte gjestgiverei på Kapelløya i Ny-Hellesund. det «Falkske hus» fra Ny-Hellesund i 1904, men da dette tilbudet ble avslått trakk Vilhelm Krag seg ut av foreningen. Avslaget var nok basert på manglende midler til den kostbare prosessen med å flytte et bygning.

Museet på Grimshaugen

Antallet bygninger på museet økte raskt, og etter en ny diskusjon og vurdering ble museet i 1909 flyttet til Grimshaugen. Fem bygninger ble reist her: årestua fra Kveste, Kvesteloftet, Nomelandsloftet, ferjestuen fra Øvre Ferjested i Kristiansand og paviljongen fra Børsparken i Kristiansand.

Postkort med motiv fra museet da det lå på Grimshaugen. Her har museet fått opp Nomelandsloftet i tillegg til bygningene fra Kveste. Børspaviljongen i venstre kant og Stiftsamtmannens paviljong som ligger litt skjult bak er også bygninger som står på museet i dag.

Museet overtok i tiden som fulgte en rekke store samlinger fra institusjoner i Kristiansand, samt flere bygninger. I 1917 var museets bygninger så overfylte at museet måtte stenge for publikum.

I 1926 åpnet et nytt utstilling- og magasinbygningen på Grimshaugen, men allerede i 1930 var dette for lite. Det ble gravet ut en kjeller for å få mer plass, men det gikk ikke lenge før også dette ble for lite. I 1939 bestod museet av 12 antikvariske bygninger, og tomten var blitt for liten.

I tiårene som fulgte kom det til flere og flere bygninger, og på slutten av 1940-tallet ble det igjen behov for mer plass til det økende antall bygninger. Igjen ble flere forslag til ny lokalitet diskutert, denne gangen falt valget på Øvre Kongsgård.

Museet flytter igjen

Ved flyttingen til Kongsgård ble de tre bygningene fra Setesdal satt sammen med nystoge, bur, stall og fjøs, samt en lagret løe. Alle fra ulike deler av Setesdal. Slik ble det et mer komplett tun som skapte en bedre helhetsopplevelse. Bygningene ble satt i to rekker slik tradisjonen var i Setesdal. Setesdalstunet ble åpnet i 1953.

Bilde fra da Setesdalstunet var tilnærmet komplett på Øvre Kongsgård ved midten av 50-årene

I 1952 ble museet utpekt til å bli fylkesmuseum og navnet ble derfor endret til Vest-Agder Fylkesmuseum. Fylkesmuseet skulle da også inneholde byggeskikk fra eget fylke og i 1956 fikk museet en uventet forespørsel om å kjøpe et gårdsanlegg i Eiken, bestående av fem bygninger med inventar. Fire av bygningene ble flyttet til museet, hovedhus, fjøs, stabbur og låve. En badstue som skulle flyttes med kollapset etter en tung snøvinter før de rakk å flytte den. Eikentunet som er en stor del av Vest-Agder tunet ble åpnet i 1958.

Det var først da museet flyttet til Kongsgård at det store arbeidet med å anlegge en Bygade startet. Fra tidligere hadde de kun enkelthus, tre paviljonger fra Kristiansand sentrum. Bygaden skulle gi størst mulig bredde i tid og i miljøskildring, fattig og rik, arbeidere og handelsborgere. Festningsgaten 16 ble det første bygget som ble satt opp i museets «Bygade». Senere fulgte hus etter hus og det foreløpig siste bygget ble satt opp på museet i 2002.

Festningsgaten 16, det første bygget som utgjorde den nye Bygaden. Fotograf: Ferdinand Køhn

Nye bygninger har fortsatt å komme til museet i årenes løp, den foreløpig siste ble satt opp på museet i 2002.

I 2006 skjedde det en stor konsolidering av museene i Vest-Agder og navnet ble igjen endret til Kristiansand museum.

 

Kilder:

Jostein Andreassen: Striden om «Skjærgaardshuset», i Min barndoms have Vest-Agder fylkesmuseum årbok, 1992

Anne Eriksen: Museum: en kulturhistorie, 2009

Frithjof E. W. E. Fonahn Kristiansand Folkemuseum Vest Agder Fylkesmuseum 1903-1978, 1978

Vennligst vent, men vi laster produkter...