Tussa i folketradisjonen

I disse dager har det flyttet en tusse inn på Setesdalstunet hos oss på Kristiansand museum! Men hva er egentlig en tusse?

I teaterstykket «Tussa på tunet» har publikum sett hvordan Tussa gjør bonden Kjell-Ola og lille Vetle/Vesla et pek. Ingen av dem tror på at det finnes tusser lenger; de har glemt gamle skikker og verken satt ut mat eller gitt av melka si. Dette har Tussa sett seg særdeles lei på, og som tusser ofte gjør når de kommer på kant med mennesker, spiller hun dem et puss og får melke-geita opp på taket. Heldigvis finner de ut hvordan de skal gjøre Tussa blid igjen – for å få geita frivillig ned fra taket var ikke noen enkel sak!

Tussa i folketradisjonen

Stykket (med regi av Giert Werring) bygger på en folketradisjon som går langt tilbake i tid. Selve ordet tusse stammer nok fra det norrøne «thurs» som var et annet ord for jotne, og gjennom tidene har det blitt en betegnelse på underjordiske og magiske skapninger som gjerne levde skjult i naturen. De mange fortellingene beskriver et folk som lever parallelt med mennesker, med sine egne skikker og regler. Fra Setesdalen har vi for eksempel denne beskrivelsen fra en gjeter som møtte på en tusse:

«Som eg glåpte, sat der ein liten kvitklædd under helleren: han hadde kvit kufte og kvite buksor og hatt; men sovoren hatt hadde eg aldri set: Motet var som på dei hattane som kom mange år der etter. Eg vart so rædd og sprang med vål og ræm.» (Fortelling nedtegnet av Johannes Skar)

Slik blir tussene ofte beskrevet – som små menneskelignende skapninger med gjeve klær. Denne var tydeligvis forut for sin tid og gikk med en hatt som ikke var på moten før flere år etter! Forholdet mellom menneskene og tussene var sjelden klart definert, og i krysningspunktet mellom de to verdenene kunne det oppstå farlige situasjoner.

Alliansebygging

Det var viktig å være på godfot med tussene, spesielt på de stedene der menneskene lagde sine hjem. Kanskje var stedet man valgte allerede bebodd – og da måtte man fikse en allianse. Denne alliansen ble gjerne opprettholdt gjennom ofring av mat. Fra Setesdal kjenner vi til at kjernemelken som ble til overs etter kinning av smør gjerne ble helt ut over arnen eller dørstokken som offer. Den kunne også bli helt ut ved andre steder man tenkte at tussene bodde, for eksempel under visse store tussestener eller ved tussetrær. Tradisjonene varierte nok fra gård til gård og gjennom tidene.

Lik menneskene

Felles for historiene er at tussene levde sine liv svært likt som menneskene, med lignende skikker og tradisjoner. Om våren når folk trakk oppover til seters, var det vanlig å legge ofringer ved visse stener på veien opp, alt for å behage de som allerede bodde der. For ikke å skremme eller forarge tussene som kunne ha tatt bolig i stuene, sendte man gjerne en forløper for å banke på dørene og drive dem ut så skånsomt som mulig. Man ville helst ikke ha tusser i hus, som skrålte og lagde leven! Nei, det var best å ha de litt på avstand, men likevel på godfot. Theodor Kittelsen har illustrert hvor ille det kan gå med tusser i hus.

Teaterforestillingen «Tussa på tunet» skildrer en type historie som har blitt fortalt i Setesdal i uminnelige tider, og Norge for øvrig. Det viktige forholdet mellom menneskene og tussene vitner om en bevissthet rundt forholdet mellom menneskene og naturen – der overnaturlige vesener som allerede finnes i naturen må behages for at menneskene kan leve gode liv.

 

Kilder:

Johannes Skar: Gamalt or Sætesdal II, 1961

Birger Sivertsen: For noen troll, 2000

 

Vennligst vent, men vi laster produkter...