Ole Høiland – vår ganske lokale nasjonale mestertyv

Ole Høiland var en kjent mann i samtida, og han ble en sagnomsust person også i ettertida. Hvordan kunne en forbryter bli så kjent og fascinere så mange?

«Ola Høiland er ei hjemme. Han er gaaet i grønnen Skov. Han er gaaet foruden Lov. Naar den stille Midnat dalte, Til det gryede lidt ad Dag; Brugte Ole flink sin Saug. Den var liden, tynd og skralte, Ved hvertandet af hans Drag.»

Henrik Wergeland, 1839

Som Henrik Wergelands dikt fra 1839 forteller, var Ole Høiland en kjent mann i samtida. Det er utgitt nærmere førti bøker om Høiland, de siste for kun få år siden. Omtrent i hver bygd i Sør-Norge finnes en Ole Høiland-historie. Sammen med Gjest Bårdsen er Høiland blant de få kriminelle folkehelter Norge har hatt gjennom tidene. En av de største og lengstlevende kjendiser Agder har avla, er altså en vinningsforbryter som herja landet for snart 200 år siden.

Ole Høiland var en av våre, døpt 24. februar 1797 i Grindheim kirke i Bjellands prestegjeld, i dag en del av Audnedal kommune. I 1816 ble han første gang dømt for tyveri. Fram til sin død var han enten i fengsel eller på rømmen. Han kom fra vårt distrikt, her var han virksom, her ble han fengsla og herfra rømte han. Han kom fra gården Høiland og var den førstefødte hos foreldrene Peder Olsen Høiland og Gjertrud Gullovsdatter. Ei etterlysning fra 1836 beskrev Ole Høiland som« […] rank af Værd og af godt udsæenda. Han har blaae Øine og meget lyst Haar […]»

Etterlysning fra 1836. Foto: Oslo Museum.

 

Allerede i 1802 flytta Ole Høilands far til Kristiansand, og trolig ble familien med. Familien må ha valgt å bli i Kristiansand, og solgte gården på Høiland i 1811. Livet i Kristiansand var nok uansett ikke så enkelt, for familien Høiland er flere ganger å finne i arkivene etter byens fattigvesen. I barne- og ungdomsårene jobba Ole som gjeter på ulike gårder i distriktet, og for presten på Tveit i 3 år. Hos presten lærte Ole å lese og skrive, og han fikk konfirmasjonsundervisning. I 1814 vet vi også at han deltok på søndagsskolen i Kristiansand, om enn med et urovekkende høyt fravær.

«Kort var din Frihedsvandring her i Livet, Men Banen lang, som var med Torne strød; At gaae paa Roser var dig ikke givet, Og ei ved ærlig Flid at finde Brød. Ak, nei! Du blev paa syndig Vei forvildet, Alt tidlig i din Ynglings fagre Vaar, Og snart saa dybt i Lastens Snare hildet, At fast i den som redningsløs du staar.»

Diktet over er skrevet av ingen ringere enn Gjest Bårdsen. For det var ingen ordinær yrkesvei som fikk Ole Høiland inn i diktning og historiebøker. Bårdsen har rett i at han havna på syndig vei alt i sin tidlige ungdoms vår. Sommeren 1816 var Oles familie forsørga av fattigvesenet, og da var det oppsiktsvekkende at det ble oppdaga sølvskjeer, mynter, lommeur, kjede av sølv, skospenner, kniver, krutthorn og klær i vedskjulet hos foreldre. Det ble slått fast at det var tyvgods stjålet av Ole fra bønder i byen og gårder i distriktet. Dom falt ved Mandal sorenskriverembete samme høst, Ole Høiland skulle arbeide 2 år i Kristiansands Tugthus. Soninga starta 20. november, men en snau måned etter stod Ole oppført som «undvigt», altså rømt!

Kristiansands Tugthus. Fra boka «Kristiansands bebyggelse», 1958.

I 1816 starter altså historien om mestertyven og utbryterkongen Ole Høiland. Historiene om denne mannen skulle bli mange, den ene mer utrolig enn den andre. Å verifisere eller falsifisere samtlige historier om Ole Høiland er umulig, til det er kildene for mangelfulle. Et snev av sannhet er det nok i flere historier, mens mange historier nok dessverre er rent oppspinn. For det er liten tvil om at Ole Høiland fikk både skyld og ære for langt mer enn hva han kunne klart å prestere i løpet av livet sitt.

Noe det finnes sikkert belegg for i kildene, er at Ole Høiland i løpet av sine første månder som dømt kriminell var svært virksom på våre kanter: Han stjal fra Ole Tørresen på Suvatne vest for Mandal, han ble tatt på Spilling nord for Vigeland, ble fengsla i Mandal og brøyt seg ut fra samme arrest få dager seinere. Deretter reiste han mot Audnedal hvor han stjal fra Søren Thorsen på Øydneskleiv. På nyåret 1817 gikk turen til Magnusdalen i Songdalen, hvor han stjal fra John Ommundsen.

Ole Høiland i fangeprotokoll fra 1817. Eier: Arkivverket.

Noe av det som nok fascinerte i samtida, var Ole Høilands evne til å bryte seg ut fra omtrent alle fengsel han satt i. Noen steder var det tilstrekkelig å knuse et vindu eller brekke opp noen gulvplanker for å komme seg ut. Arresten i Mandal burde være langt verre. Det var der han tilbragte jula 1816, men nyttårsfeiring ble det ikke noe av i Mandal. 27. desember rømte han, fra ei fengselscelle i ei solid murbygning oppført av den britiske byggmesteren George Johnstone i 1783-84. Bygget hadde blitt reparert og utbedra allerede på 1790-tallet, så å bryte seg ut herfra burde ikke være en enkel sak.

Arresten i Ytre Sandgate i Mandal. Foto: Mandal museum.

 

Arresten i Ytre Sandgate hadde i kjelleren tre arrestkammer til forvaring av «livsfanger», med kramper i veggene og brisker til å sove på. Her ble Ole Høiland innsatt.

Slik så det ut i arrestkjellerne i Mandal i 2012. Foto: Mandal museum

 

Man kan imidlertid stille seg noen spørsmål ved rutiner og vakthold, for Ole Høiland, som allerede hadde rømt fra Tugthuset i Kristiansand, klarte også å rømme fra Mandal, med redskap han fant i cella. Rømninga beskrives i boka Livsslaven Ole Høilands Levnetsløb, utgitt i 1835:

Men få dage senere blev angjeldende pågreben og indsat i Mandals arresthus. Efterat han i nogle dage der havde hensiddet, fandt han anledning til at undvige [rømme], idet han ved hjelp av haspen på en gammel i hans fengsel henlagt lås, fik opbrekket låsen på den jernlenke, hvormed han var fægslet til veggen, og tillige løsnet den bolt, som gik gjennom fotjernene på hans ben. Denne bolt anvendte nu angjeldende til dermed at løsne karmen på arrestværelsets dør så vidt fra muren, at han kunde flippe du gjennom den derved forårsagte åpning, og til envidere dermed at opbrekke 2 andre døre, gjennom hvilke han derefter ubemærket slap ud.

Slike historier skulle det bli mange av i Ole Høilands liv, og det var slike som nærmest gjorde ham til en folkehelt. I Kim-Are Olaussens masteroppgave i historie fra 2013, «Mellom tjuveri och heroism» stiller han spørsmål ved hvordan skikkelser som Ole Høiland kunne få en heltestatus i samtida, til tross for bedrifter som vitna om særs lav moral. Her må vi søke svar i tida Ole levde i. Han vokste opp i ei tid prega av endring. Distriktet hadde opplevd økonomisk vekst fram mot starten av 1800-tallet, men ble hardt ramma da vi bli dradd inn i Napoleonskrigene, med vår gamle handelspartner Storbritannia som motpart.

I 1814 skulle et nytt Norge bygges. Vi skulle bli en selvstendig stat etter ha å vært en del av Danmark i flere hundre år. Å skape en ny statsstruktur var selvsagt krevende, deltakelsen i demokratiet var komplisert og begrensa, og pengevesenet var i uorden. I ettertid har akkurat den tida Ole Høiland levde og virka i blitt karakterisert som ei tid hvor embetsmenn og borgerskap satt på mye av den reelle makta i landet. Det at Ole Høiland herja rundt som en uredd motstander av alle øvrigheter har nok vært befriende for mange. Selv om de frykta og mislikte han, var det også fascinerende hvordan en alminnelig representant fra folket kunne lure alle landets makthavere.

En dansk publikasjon som forteller om Ole Høiland i hans samtid. Foto: Det kongelige Bibliotek.

 

Et land med for mange kriminelle helter er gjerne et land som ikke fungerer særlig godt, og da er det kanskje ikke tilfeldig at de få kriminelle heltene Norge har hatt virka akkurat i løpet av denne brytningstida på 1800-tallet, sånn som Ole Høiland og Gjest Bårdsen.

Ole Høiland lurte alle, ikke bare i vårt distrikt, men også i Oslo. Han brøt seg til og med ut fra Akershus festning i Oslo flere ganger. Da han første gang skulle sendes dit, i 1824, sendte Byfogden i Kristiansand advarsel til Akershus kommandantskap om at Høiland hadde mange tilhengere som hjalp han med verktøy og annet. Byfogden fortalte blant annet om ei gang Ole ble frakta fra Stavanger til Kristiansand «…fant man endog paa hans hemmeligste Lem bundet fast en Kniv der indeholdt forskiellige Instrumenter, saasom Saug, Boer etc».

Akershus festning. Foto: Oslo Museum

 

Det som virkelig gjorde Ole Høiland til en nasjonalkjent kriminell, og kanskje noe av grunnen til at hans kjendisstatus har holdt seg så lenge, er bedriften han utførte nyttårsaften 1835. Da klarte Ole Høiland å ta seg inn i Norges Bank i Oslo, til det innerste hvelvet i et bygg som bare var syv år gammelt! Dette klarte han ved å kopiere samtlige nøkler til syv kraftige dører, deriblant hoveddøra. Omregna til dagens verdi tilsvarer byttet omtrent 20 millioner kroner. En rekord som stod helt til NOKAS-ranerne i Stavanger fikk meg seg 57 millioner kroner i 2004.

Norges bank. Foto: Oslo Museum

 

Etter ranet var Ole Høiland kun på frifot i noen uker. Tilbake på Akershus ble han plassert i Kronprinsens kruttårn, i et bur av tykke stolper, med festningas tyngste jern om kroppen og to vakter til å passe på ham. Etter hvert ble vaktholdet midlere, og etter fire år klarte Ole Høiland igjen å rømme. Han var imidlertid blitt såpass kjent at det ikke var enkelt å være på frifot lenger. Han ble sett og avhørt flere steder, blant annet i Søgne i 1841. I 1842 kom han tilbake til Akershus, og var da såpass prega av sin kriminelle løpebane at fluktforsøkene uteble. Den kreative og iherdige mestertyven endte sine dager på tragisk vis, da han 20. desember 1948 tok sitt eget liv i fengselscella.

Fortellingene om Ole Høiland stilna ikke av den grunn. De ble snarere flere, og fortsatt fortelles de med stor innlevelse, glede og fascinasjon. Vår ganske lokale nasjonale mestertyv lever fortsatt i folks bevissthet, både lokalt og nasjonalt.

Kilder:

Trykte kilder

«Livsslavens Ole Høilands levnetsløb». 1835.

«Ole Høilands Liv og Levnet», Christiania-Posten, Harald Meltzer. Ca 1850.

«Ole Høiland. I frihet og fengsel», Ch. Skinstad.1887.

«Grindheim. Band I. Gards- og ættesoge», Magnus Breilid. 1966.

«Mestertyven Ole Høiland», Anders Dybing. 2003

«Ole Høyland – mestertyv og utbryterkonge», Alf Christian Oddane. 2009.

«Ole Høiland – mestertyv og utbryterkonge», Anne B. Bull-Gundersen. 2009.

«Mellom tjuveri och heroism», Kim-Are Olaussen. 2013.

«At erholde en liden hjelp». Vest-Agder-museet. 2016.

 

Nettkilder

«På jakt etter stortyven Ole Høiland på Agder», Roger Tronstad (Statsarkivet i Kristiansand)

http://archive.is/Zf8Q8#selection-1141.1-1157.29

«Ole Høiland», Store Norske Leksikons nettutgave, Erling Sandmo

http://snl.no/.nbl_biografi/Ole_H%C3%B8iland/utdypning

«Ole Høiland på søndagsskolen», Merethe Mykland Johansen (Interkommunalt arkiv Vest-Agder)

http://ikava.itumkunde.no/sider/tekst.asp?side=322

Ministerialbok for Grindheim sogn 1797

http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=16866&uid=ny&idx_side=-5

Folketeljinga 1801 for Bielland, Digitalarkivet

http://digitalarkivet.uib.no/cgi-win/webcens.exe?slag=visbase&sidenr=38&filnamn=f18011024&gardpostnr=141&personpostnr=2582&merk=2582#ovre

 

Aviser

Aftenposten 17/11 2008

Lindesnes avis 6/1 1936, 3/08 1928

Fædrelandsvennen 29/7 1927, føljetong i januar 1935