En personlig fortelling om Tyskland i etterkrigstiden, og hvordan krigen har satt sine spor i oss etterkommere, selv om ingen vil prate om det som har skjedd.
Kathrin Pabst er en tysk etnolog, konservator og forfatter, med en doktorgrad i etikk. Hun jobber til daglig med de vanskelige, tabubelagte historiene ved Vest-Agder-museet, og for tiden spesielt med krigens langtidskonsekvenser i et intergenerasjonelt perspektiv. Når hun holder dette foredraget er hun imidlertid først og fremst privatperson; barnebarn og datter av tyskere som ble drevet på flukt i slutten av 1945, sammen med mer enn 6,5 millioner andre som var bosatt i Tysklands daværende østområder. Samtidig er hun etterkommer av en Wehrmachtssoldat, og også det har preget henne frem til i dag.
Foredraget fletter sammen to tema som begge fortsatt er lite kjent i Norge. Det ene er knyttet til prisen store deler av den tyske sivilbefolkningen har betalt for nasjonalsosialistenes forbrytelser, en pris det av forståelige grunner aldri har blitt stilt spørsmål ved. Det andre tema handler om langtidskonsekvensene av krig og traumatiske hendelser for de etterfølgende generasjonene, uavhengig av hvem ens foreldre og besteforeldre har vært. Selv om Tyskland blir brukt som eksempel, gjelder mekanismene som er i sving for de aller fleste av oss.
Historien hun vil fortelle, utspiller seg på slutten av andre verdenskrig, fra mars 1945 til februar 1946, og det handler om elleve måneder av unntakstilstand på veien til et nytt hjem og liv. Seks og en halv millioner mennesker forlot de tyske østområdene fluktartig i løpet av de siste krigsmånedene. Det var i all hovedsak eldre, kvinner og barn som nå gikk på flukt fra sovjetiske og polske soldater som slo tilbake etter Nazi-Tysklands angrep og okkupasjon. Mange av de tyske flyktningene overlevde ikke ferden, og de fleste var ikke velkomne hos sine landsmenn i vest. Samtidig klarte ikke alle å forlate området før den Røde Armeen hadde nådd dem. Blant sistnevnte var hennes oldeforeldre i 60-årene, hennes bestemor i 20-årene og hennes mor som ettåring.
Under forsøket på å komme seg vestover skrev hennes oldeforeldre en dagbok som hun har arvet og bruker som utgangspunkt for fortellingen. Ingen i familien har noen gang snakket om det hun fant i dagboka, samtidig som hun alltid har sanset at «noe» var usagt, og at dette «noe» påvirket henne i større grad enn hun visste.
Kan hendelser som har funnet sted for flere generasjoner siden, fortsatt prege livene våre? Kan traumatiske opplevelser på et eller annet vis bli overført til kommende generasjoner uten at de blir fortalt, og hvis ja: hvordan? Kan man motvirke eller stoppe prosessen, og hvilke faktorer vil i så fall være avgjørende?
Disse spørsmålene danner grunnlaget for den siste delen av foredraget til Kathrin Pabst. Her legger hun frem ny forsking som kan være med på å belyse og kanskje gi oss noen av svarene på disse spørsmålene.
Velkommen til Kristiansand museum, Vigeveien 22b, onsdag 16. mars kl 19.00
Pris: 80 kr,-
