Vi er hvert år i juni så heldige å få besøk av tradisjonsbærere fra Marnardal som hjelper oss med slåtte og hesjing på Vest-Agdertunet.
Det er lange tradisjoner for hesjing i Norge, særlig i områder som her, hvor det er mye nedbør og krevende å tørke høyet flatt. Fenomenet hesjing dukker opp i litteraturen først på midten av 1700-tallet og slo for alvor gjennom på 1800-tallet.
I år kom fire slåttefamilier til museet for først å slå enga med ljå, deretter hesje. På gamle primstaver ser man ofte bilde av en ljå eller ei rive på Knutsok 10. juni. Da var tida for å starte slåtten. Ljåen er kjent fra jernalderen, men har vært i jevn utvikling fram mot vår tid.
Tre generasjoner var representert, og de yngste fikk god opplæring i håndtering av ljå av de eldre.
Etter at gresset er slått må det rakes, og hesja settes opp. Hesja består av hesjestaur i tre som slås ned i bakken med støttestaur på sidene og endestaur i endene. Gresset legges på ståltråd i det antall lag man trenger. Det avhenger av hvor mye gress som skal på hesja. Ståltråd kom i bruk omkring 1900. Før den tid ble roer, gjerne av gran, brukt. Deretter overtok hampetauet.
Etter endt arbeid er det tid for kaffe og vafler. De yngste gleder seg allerede til det kommer hest og høyvogn som skal hjelpe dem med å få høyet i hus under museets familiedag 16. august!
Takk til våre gode venner fra Marnardal for at dere holder tradisjoner i hevd og viderefører dem til nye generasjoner!
