Da barna plyndra juletre i Mandal

Juletreet, slik vi ser det hos familien Sundt i Farsund omkring 1900, har for lengst blitt en selvfølgelig del av jula, men denne tradisjonen er yngre enn mange andre juletradisjoner.

Julaften 1914 skrev avisen Agderposten at «juletræskikken for Norges vedkommende kun [er] 50-60 år gammel; men i løpet av knapt en menneskealder har den vundet hævd rundt om i by og bygd, i den fattige husmandsstue saavel som i den rike herregaard».

Avisen Agderposten 24. desember 1914.

 

I andre halvdel av 1800-tallet fikk juletreet sitt virkelige gjennombrudd i Norge. Norsk Folkemuseums bok Juletreet i Norge fra 1953, basert på innsamla materiale fra Norsk etnografisk granskning (NEG) om juletreet, gir et bilde av juletreets inntog. Da var det fortsatt mange som huska første gang de så, eller hørte om, et juletre. Deres første møte med juletre varierte stort, noen nevnte grantre liknende de som brukes i dag, mens andre fortalte om furugreiner spikra til veggen, eller ei grein fra ei rogn eller bjørk festa til en sengestolpe.

Forløperen til dagens juletretradisjon kommer fra tyske områder. De første skriftlige opplysninger om pynting av tre og kvister er fra 1500-tallet. Tre ble da pynta i forsamlingslokaler, særlig knytta til håndverkslaugene. Høsting av treet etter jul var en viktig del av tradisjonen, for pynten var i stor grad spiselig.

I 1554 innførte byen Freiburg i Sør-Tyskland forbud mot hogging av tre i byskogen, og i en naboby fikk innbyggerne i 1561 pålegg om kun å hugge ett tre til jul. Slike forskrifter indikerer at juletreet var godt innarbeida i disse områdene. Hodne skrev i Jul i Norge om kilder fra Strasbourg i Alsace, fra 1605, som fortalte om pynting av grantre i stuene, med roser utskåret av papir, med epler, flate kaker og flittergull. Han skrev også den første pålitelige kilde som forteller om lys på treet er fra Strasbourg, i 1765. Dagens grenseområde mellom Tyskland og Frankrike regnes derfor som det moderne juletreets opprinnelsessted.

Det var først på 1800-tallet at juletreet kom til Norge. De første skriftlige kilder som forteller om juletre i Norge, er fra Oslo, hvor fengselsdirektør Richard Petersen (f. 1821) fortalte om et juletre han huska fra sin barndom. Richard Petersens far var fra Kristiansand, men flytta til Oslo og ble seinere både statsråd og regjeringsformann. Dette var en familie som tilhørte det øvre sjikt av samfunnet. Juletreet hos familien Petersen er det eldste kjente omtalte juletre i Norge, og det var faktisk av den eksplosive sorten!

«Træet var stort, ved Foden af samme stod to Kjelker og paa hver Kjelke en liden ladt Metalkanon, som blev afskudt, idet vi Børn kom ind. Den Idee fandt vi ikke saa morsom, da det skvat i os, hver Gang Kanonerne blev afskudt, og det blev de i Løbet af hele Aftenen. I Toppen stod en Linedanser.»

Juletre med ladde kanoner og linedansere i toppen ble aldri noe tradisjon i Norge. Andre kjente norske beskrivelser av juletrær før 1850 kommer faktisk fra Agder, og noen av disse minner mer om dagens juletre.

«I syntes, den var smuk og lystelig at se. Juletræet vel besat med hjemmestøbte Lys, bestrøet med store, gule og hvide Evighedsblomster fra Haven, prydet med Silkebaand og Perler fra mine Pigedage og med Søster Saras smukke, lange og brede Silkebaand, behængt med Æbler, Guirlander af Rosiner trykne på Traad og Mandler i Papirnet og forsynt med simple hjemmearbeidede Gaver (det fandtes sjelden andre)»

Lyngdal Præstegaard. Foto: Wilse, 1929. Eier Norsk Teknisk Museum.

 

Dette er Gustava Kiellands beskrivelse av hvordan barna lot seg begeistre av juletreet de hadde på prestegården i Lyngdal rundt 1840. Gustava Kielland (f. 1800) er mest kjent for å ha starta landets første misjonskvinneforening i 1843, men under tida som prestefrue i Lyngdal (1837-1854) innførte hun også et av landets virkelig tidlige juletre til vårt distrikt. Hun skal ha fått ideen om juletre fra sin bror som bodde i Danmark på den tida. Ikke bare tok hun juletre i hus, hun arrangerte også juletrefest for barn og skrev julesangen «O jul med din glede» til bruk på disse festene. Gustava Kielland har i tillegg fortalt fra julefeiring i sin egen barndom, men da var det verken juletre eller julegaver.

Næs Jernverk på 1840-tallet. Eier Næs Jernverksmuseum.

 

Et anna tidlig juletreminne er skildra i et brev fra 1842, sendt fra Næs Jernverk utenfor Tvedestrand. Jørgen Moe (f. 1813) er mest kjent som eventyrsamler, teolog og forfatter. I 1842 var han huslærer for barna hos familien Aall på Næs Jernverk. Et brev Moe sendte dette året, omhandla juletreet. Dette var et fremmed fenomen, som han beskrev slik:

«Vi træde inn gjennem et Par Kabinetter i den store Spisesal – der står Juletræet – en amerikansk Gran, der hæver sig fra en med Draperier forziret Platform, i en straalende Belysning af Lamper fra Grenene, der i forskjellig farvet Lys sprede et Skjær af broget Pragt om det hele. Se, nu ved Du hvad et Juletræ er!»

I Juletreet i Norge fortelles det at samfunnsforsker Eilert Sundt skal ha tatt skikken med juletre med seg hjem til Farsund: «den gang fantes det verken gran eller furu ved Farsund. Eilert Sundt fikk en snekker til å lage et stativ som lignet et tre og bandt tujagrønt rundt stativet og så ble treet pyntet.»

I siste halvdel av 1800-tallet spredte skikken seg til bredere lag av befolkninga, og rundt 1900 hadde juletre blitt ganske alminnelig i norske hjem. En viss motstand mot treet var det likevel, delvis fordi det ble sett på som hedensk. I Møre og Romsdal skrev en NEG-informant at: «Ein har byrja dyrka ei råfuru». Men mye av motstanden forsvant da flere religiøse symboler ble tatt inn i pynten, og skoler og bedehus tok juletreet inn i sine julefester. En NEG-informant fra Sogn og Fjordane skrev at: «den grøne grani skulde halde uppe ei levande von i barnehugen um å få koma til Jesus.»

Juletrefester ble vanlig mot slutten av 1800-tallet. Annonse i Lister og Mandals Amtstidende, 14. desember 1886.

 

Annonse i avisen Den Lille Samler 29. desember 1908.

 

I NEGs innsamling av juletretradisjoner i 1950 finner en 14 svar fra Vest-Agder. De aller fleste informantene fortalte at juletreet kom til våre trakter i 1870- og 1880-åra, og at treet først kom i privathjem, og seinere på skoler og i forsamlingshus. I 1950 sier flere at juletreet ikke ennå hadde kommet inn i de lokale kirkene.

En informant fra Mandal fortalte at juletreet trolig kom i bruk i våre områder omkring 1870. Han fortalte også at juletrepynten var «spiselige saker: Kroner, kakemenn, kakekoner, samt nøtter og annet i korgene, og ellers annet spiselig.» En informant fra Spangereid fortalte om liknende pynt som dette, men at kakefigurene også var fisk og fugler. Informanten fra Mandal fortalte videre at juletreet som regel var furu, og han fortalte at barna tidligere «plyndra» juletreet mot slutten av jula, da barna spiste det som spises kunne fra treet. Andre steder snakka en om å høste juletreet, men han fortalte at «her på våre kanter er brukt uttrykket plyndre».

På Sånum vokste Søren O. Saanum (f. 1866) opp, og han har også delt minner fra sin barndoms jul. Han fortalte at det ikke var gran på Sånum i hans oppvekst, og at de stort sett søkte til Fiskefjellene for å ta ei småfuru til juletre. Pynten de brukte var selvlagde kurver. De var fylt med nøtter de hadde høsta om sommeren. I tillegg hang de opp søtt sukra bakverk, som hester, fugler, menn, koner, kroner, hjerter og kranser. Lys hadde de også på treet, men ingen klyper, så de surra dem bare fast til greiene.

Amaldus Nielsens maleri «Saanum» fra 1862. Foto: Vest-Agder-museet.

 

Einar Holmer Hoven (f. 1899) fortalte i boka Slik var vår barndoms hvite by om hans barndoms juletre: «En dag kom de første juletrærne ved de gamle slakterbodene på Fiskebryggen. Det var mest furutrær med en og annen kristtornbusk og et og annet grantre i blant.» De fleste fortellinger om tidligere juletre på Agder sier at det ble brukt furu, noen ganger kristtorn og einer, mens gran ble vanligere seinere.

D/S Lindesnes ved Fiskebrygga i Mandal, ca 1907. Foto: Mandal museum / Vest-Agder-museet.

Folkloristen Knut Liestøl (f. 1881), fra Åseral, har fortalt at det første juletreet han huska var laga av trepinner og pynta med papir. En NEG-informant fra Åseral fortalte at juletreet ble bragt til bygda av presten: «Prosten Seip kom med juletreet då han var prost her i Åseral kring 1885 og frametter. Han bad inn konfirmantene i julen og då hadde han juletre». Prestens juletre var ei gran, og ifølge informanten ble stort sett bare gran brukt i Åseral. Hun fortalte videre at de første juletrea i bygda kun hadde ett lys, og det stod i toppen. I tillegg skal trea ha vært pynta med papirkorger og lenker av egg hvor innmaten var blåst ut og skalla var farga i «ymse slags fargar».

En NEG-informant fra Laudal fortalte at «Lys [ble] altid brukt. I 80-årene små heimestøypte talglys, et eller 2-3. […]  Hovedtingen og det vigtigste er og har vært lysene. Høgdepunktet på feststemningen er og var når lysene tennes». De fleste fortalte om hjemmestøpte lys av talg fra dyr, sauetalg skulle gi de hviteste lysene. Bruk av hvite lys til jul har vært tradisjon langt tilbake, og denne ble altså tatt inn i juletretradisjonen. I Norge ble det brukt levende lys på treet til langt utpå 1900-tallet. Brannfaren var åpenbar og lysene var sjelden tent lenge av ganga. Fra rundt 1930 kom det prisgunstige elektrisk juletrelys på markedet. Hva en hadde i toppen av treet, varierte. Det kunne være stjerner, spyd, engler, lys og helligtrekongerlys.

Mot slutten av 1800-tallet begynte butikkene å annonsere juletrepynt, som Thv. Poulsens annonse i Lister og Mandals amtstidende i desember 1886: «Til juletre anbefales lys, små flagg og annen pynt etc.». I samme avis annonserte I. M. Isaachsen & Co. med: «netopp i dag hjemkommet stort og smukt utvalg av drops sukkerbagverk og engelske kjeks, egnet til å henge i juletrær, konfekt, fiken, rosiner, krakmandler, spanskenøtter, varanøtter.»

 

I. M. Isaachsen & Co annonserer i Lister og Mandals Amtstidende, desember 1886.

 

I 1892 skrev Sophus Tromholt artikkelen «Hvorledes man pynter et juletræ». Tromholts beskrivelser av 1800-tallets juletrepynt forteller mye om den tids idealer for juletre. Han anbefalte å pynte et «stort, velvokset og fyldigt grantræ, der naar fra gulvet til loftet (taket)», for som han selv skrev: «furutre tager sig ikke godt ud, og man vil med dem trods al umage neppe kunne opnaa noget for øiet fuldtud tilfredsstillende resultat.»

I følge Sophus Tromholt burde man ha 40-50 hvite liljer på et tre som gikk fra tak til gulv. Foto: Mandal museum.

 

Han fortalte videre at man skulle pynte med ting som hadde til hensikt å pryde treet, og presenterte deretter nøyaktige beskrivelser av liljer, sommerfugler, gullkuler og lenker i papir. I tillegg kom gull- og sølvstjerner lenka sammen med silkebånd, gullforgylte hassel- og valnøtter, hjemmelagde remser med flagg, kremmerhus i smukt papir, papplykter med farga glass, glassprismer fra lysekronene, forgylte epler og gulrøtter og bunter av lange, smale stykker gull- og sølvtråd. Og på toppen skulle en tolvstrålende stjerne i gullpapir plasseres, for den var «særdeles smuk og taaler at betraktes fra alle sider». Ja, hele treet skulle være så «smukt» at det kunne stå midt i rommet og ta seg like godt ut fra alle sider.

I 2018 ble juletreet på Mandal museum pynta med store deler av pynten Tromholt beskriver. Vi har tolvstrålende gullstjerne,forgylte nøtter, liljer, gullkuler, lykter og sommerfugler i papir, lenker i silkepapir, guirlander med gull- og sølvstjerne på silkebånd, tynne sølv- og gulltråder. Av sikkerhetsmessige grunner valgte vi elektriske lys. Foto: Gunhild Aaby, Vest-Agder-museet.

 

Det var nok få, om noen, av Mandals tidlige juletre som var smukke nok etter Tromholts standard. De første juletrea i Mandal og omegn var langt enklere, men gleden og stoltheten over et juletre var nok minst like stor. En tok det en hadde, og var fornøyd med det. La oss derfor avslutte med en NEG-informant fra Hordalands første minne om et juletre:

«Det fyrste joletre eg kan minnast, var ei gren av ei or som far feste i ein liten skammel og feste nokre talgljos-stubbar på til lys. Eg hugser ikkje til det har vore slik jubel kring joletre seinare i min heim som ved mitt fyrste joletre av ei oregrein.» (Weiser-Aall)

 

Kilder:

Hodne, Ørnulf. «Jul i Norge: Gamle og nye tradisjoner». 1996.

Holmer-Hoven, Einar. «Slik var vår barndoms hvite by». 1946.

Kielland, Gustava. «Erindringer fra mitt liv». 1882 (4. utg. 1996)

Mellby, Anne Lise. «Jul i Norge». 1995.

Norsk etnologisk granskning (NEG) nr. 18, Agder: «Juletre og julehalm». 1950.

Saanum Søren O.: «Julen i 70-80 årene. Søren O. Saanum forteller fra sin barndom».

Tromholt, Sophus. «Hvorleden man pynter et juletræ». I magasinet «Julegodter for børn»1892.

Weiser-Aall, Lily. «Juletreet i Norge». 1953. Norsk Folkemuseum

Internett:

«Julesangenes historie» fra forsking.no

Biografier fra Store norske leksikon

Aviser:

Agderposten, 1914

Den lille samler, 1908

Lister og Mandals Amtstidende, 1886

 

Foto av familien Sundt i Farsund fra omkring 1900. Eier: Norsk Folkemuseum.

Din handlekurv

Sum (ink. moms)
Kasse