Da arbeidere på Sjølingstad streika – for tekstilarbeidere i hele Norge!

Det skulle ta 40 år før de første arbeiderne ved Sjølingstad Uldvarefabrik organiserte seg. Fire måneder seinere gikk arbeiderne ut i en streik som faktisk bidro til å bedre vilkårene for tekstilindustriarbeidere over hele landet!

Streiken på Sjølingstad i 1936 var tema for et av foredragene under historiekvelden Sjølingstad Uldvarefabrik arrangerte i samarbeid med Lindesnes historielag i februar. Denne artikkelen er en forkorta versjon av foredraget «Da arbeiderne på Sjølingstad streika og julefesten ble avlyst». 

Ustabile tider i norsk økonomi

1920-åra var krevende år i norsk økonomi. Avisene skrev om stortreiker og arbeiderkamper, men på Sjølingstad var ingen arbeidere organisert. Norsk Tekstilarbeiderforbund skrev i sin årsmelding for 1924 at: «Vestlandet har hittil vært betraktet som det mørke fastland, og det har hittil ikke lykkes oss i nevneverdig grad å få rettet på forholdene der.»

Sjølingstad Uldvarefabrik hadde mange likhetstrekk med fabrikker på Vestlandet. Paternalistiske bånd mellom disponent og arbeidere hadde prega samfunnet, arbeidernes lojalitet ble belønna med velferdsgoder som fri bolig, leseværelse, gunstig sparekasse, julefest, gratiale til de ansatte m.v.

Andreas Hoven overtok som disponent ved Sjølingstad Uldvarefabrik i 1911.

I 1924 var organisering en fremmed tanke for Sjølingstadarbeiderne, men i tiåret som fulgte endra forholdene seg. Konjunktursvingningene førte til flere lønnsredusjoner og fagorganisasjonene drev omfattende vervekampanjer. Arbeiderpartiet forlot den revolusjonære linja og danna regjering våren 1935, med støtte fra Bondepartiet. I tillegg endra alders- og kjønnssamensetninga i arbeidsstokken seg på Sjølingstad. For første gang var menn i overvekt, og det var særlig mange unge menn, ei gruppe som tradisjonelt var enklere å organisere enn kvinner.

Arbeiderne organiserer seg i Mandal

I nærmeste by, Mandal, organiserte sagbruksarbeidere (1914) og jern- og metallarbeidere seg tidlig (1919). Innefor tekstilbransjen varte det lenger. Norsk Tekstilarbeiderforening hadde blitt oppretta i 1924 og jobba hardt for å verve medlemmer i landets sørligste fylker.

I 1930 ble Mandal tekstilarbeiderforening oppretta, med avdelinger på Det norske Kokosveveri og Mandals Reberbane. Fra 1933 også på Mandals Juteveveri.

Mandal var på denne tida utvilsomt en industriby! Mandals avis 23. februar 1935.

I 1934 bevilga Norsk Tekstilarbeiderforbund midler til at Arbeiderpartiavisa «Sørlandet» kunne sendes til Sjølingstad og distribueres fritt blant arbeiderne. I årsmeldinga for 1934 skrev de at «Noget resultat av dette oppnådde man imidlertid ikke, men får man håpe på at det kommer med tiden».

Det kom med tiden, allerede høsten 1935. 12. september reiste ni Sjølingstadarbeidere til Folkets hus på Malmø i Mandal. Formålet var å danne forening. Dette skjedde og styrets første fem medlemmer ble valgt.

Fra Sjølingstad Tekstilarbeiderforenings styreprotokoll 12. september 1935. Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.

Sjølingstad Tekstilarbeiderforning starter kampen

Etter foreningas første medlemsmøte på Erlands verksted på Sjølingstad 22. september var styret ferdig konstituert. Formann var Erling Nilsen, viseformann Godtfred Gabrielsen, kasserer Einar Sjølingstad, sekretær Alf Romedal, Styremedlemmer var Thomas Holte, Astrid Bjørtvedt og Sigurd Sørensen. Varamenn var Anna Nerhus, Kristian Sørensen, Tonning Sletten og Anders Skår.

Foreningas hovedmålet ble å agitere for best mulig oppslutning, samt å forhandle fram en lønnsoverenskomst. Målet om å verve flest mulig medlemmer bar frukter. I desember hadde foreninga 44 medlemmer, dette utgjorde 63 % av alle arbeiderne på fabrikken. Størsteparten var menn fra nærområdene.

Tradisjonelt hadde kvinner vært ei vanskelig gruppe å organisere. Delvis fordi industriarbeidet for mange var midlertidig, fram til ekteskapsinngåelse og barnefødsler. I tillegg hadde de lavere lønn enn menn, og en fagforeningsavgift ble derfor ikke prioritert. På Sjølingstad var fabrikkens arbeiderbolig «Våningen» primært for kvinner, og mange av de ansatte som bodde der tok ikke sjansen på organisering, i fare for å miste boligprivilegiet.

Sjølingstad Uldvarefabrik med Våningen like over veien og fabrikkskolen øverst til høyre.

Det var ikke tilfeldig at organiseringa på Sjølingstad skjedde i en periode med mange mannlige ansatte, og hvor mange var lokale og hadde nettverk utenfor fabrikken.

Sjølingstad Tekstilarbeiderforening ønsker lønnsoverenskomt!

Sjølingstadarbeiderne var orientert om hva som skjedde i andre deler av landet, og ikke minst lokalt. I leseværelset fabrikken oppretta for arbeiderne i fabrikkskolen i 1912 skulle det også være aviser, og i 1934 hadde arbeiderne i tillegg fått tilsendt avisen Sørlandet. De visste at Høie fabrikker hadde fått overenskomst allerede på 1920-tallet og at på 1930-tallet fikk de det samme på Mandal Juteveveri, Det norske Kokosveveri, Mandal Reperbane, Sørlandets Uldvarefabrik i Kristiansand og Arendal Textilfabrikk.

Sørlandets faglige samorganisasjon ble bedt om å kartlegge forholdene på Sjølingstad og de beskrev dem som uforholdsmessige og fortvilende. De så uansett lyst på situasjonen ettersom Sjølingstad Uldvarefabrik kunne vise til gode økonomiske resultater, med jevnlig utbetaling av utbytte til aksjonærene, gjennom så å si hele driftstida.

Mandals avis rapporterte fra AS Sjølingstad Uldvarefabriks generalforsamling i april 1935. Arbeidskonflikten som fulgte gjorde imidlertid at utvidelsene måtte utsettes.

Norsk Tekstilarbeiderforbund skal sette opp en overenskomst. På dette tidspunkt eksisterer det to overenskomster for tekstilindustrien, Østlandsoverenskomsten og Vestlandsoverenskomsten. Den første gav menn over 20 år 99 øre pr.time og kvinnelige arbeidere over 18 år 57 øre pr. time. Vestlandsoverenskomsten lå 3 øre under Østlandsoverenskomsten. På Sjølingstad hadde mange av de mannlige arbeiderne timelønn som lå 40-70 øre under Østlandsoverenskomsten, men Sjølingstad Tekstilarbeiderforenings krav ble å forhandle med utgangspunkt i denne.

Fabrikkens disponent, Andreas Hoven, var i en ny situasjon. Han måtte forholde seg til ei arbeiderforenings krav og lurte på hvordan han skulle håndtere dette. Et problem med å betale tarifflønn var nemlig også at Sjølingstad Uldvarefabrik i en periode hvor det var vanskelig for nykonfirmerte gutter å få seg jobb, hadde ansatte mange gutter, altså menn under 20 år, i gutte- og pikestillinger. Arbeidsmarkedet var fortsatt vanskelig da de nådde voksenalder, og de ble værende i gutte- og pikestillinger. Skulle han lønne disse etter tariff som voksne, når de utførte arbeid som gutter og piker kunne utføre for lavere lønn?

Ansatte ved Sjølingstad Uldvarefabrik i 1929. Flere unge gutter var ansatt på fabrikken allerede da, og mange av disse finner vi igjen blant de organiserte i 1935.

Hoven søkte råd hos kolleger ved tilsvarende fabrikker i Norge. Hans fettere Emmanuel Hoven ved Drammens Uldvarefabrikk og Otto Hoven ved Landheim veveri, sin svoger Gustav Johannessen ved Gudbrandsdalens Uldvarefabrik. Nils Masvie Torkildsen ved Ytre Arna, opprinnelig fra Sjølingstad og Tidemand Trædal ved Sandnes Uldvarefabrik, han var opprinnelig fra Tredal like vest for Sjølingstad. Han korresponderte også med Thor Jespersen ved Hillesvåg Uldvarefabrik og Alfred Oltedal ved Svandal Uldvarefabrik.

Masvie Torkildsen og Jespersen fraråder oppsigelse, sistnevnte sier: «Efter min mening absolutt nei, ikke uten god grunn. Foreningen er som klegger».

Alfred Olterdals svar sa imidlertid det motsatte: «Hvis guttene som er inntatt utfører kvindelig arbeide, må De forlange disse utskiftet. Vi tror ikke det skulde være vanskelig, når De kan henvise til at andre fabrikker bruker kvindelig betjening til dette arbeide». Han mente også at Vestlandsoverenskomsten var den riktige for Sjølingstad Uldvarefabrik.

Oppsigelser og forhandlinger

Andreas Hoven valgte å følge rådene fra Svandal Uldvarefabrik, direksjonen besluttet 30. november 1935 følgende: «Paa grund av at arbeiderne delvis har meldt sig ind i arbeiderorganisationen, besluttede man at opsige fra 2de desember alle dem som er indtat som yngre, men nu er 20 aar og som delvis har gutte og pigearbeide». Totalt var det snakk om 19 arbeidere.

Et knippe arbeidere på trappa foran veveriet på 1930-tallet.

Det var duket for forhandlinger! Disse fant sted i Kristiansand. Tilstede var Kretsmeklingsmannen, representanter fra Norsk Tekstilarbeiderforening, Sjølingstad Tekstilarbeiderforening og Sjølingstad Uldvarefabriks styre.

Forhandlingene førere ikke fram og tekstilarbeiderforeninga på Sjølingstad fikk beskjed fra forbundet i Oslo om at de skal tas ut i streik! Sjølingstad Tekstilarbeiderforening foreslo at de i stedet kunne forhandle utfra Vestlandsoverenskomsten, men da får de klar beskjed fra forbundet om at det var helt uaktuelt, de ville Vestlandsoverenskomsten til livs, og Sjølingstadarbeiderne måtte ta del i en nasjonal kamp mot denne!

Hvor hørte vi hjemme?

Men, var Sjølingstad på Østlandet eller Vestlandet? Høie Fabrikker og Kristiansand fiskegarnsfabrikk fulgte Østlandsoverenskomsten. I Mandal fulgte også Det norske Kokosveveri og Mandal Reberbanen denne. På vestsida av elva, på Mandal Juteveveri fulgte de Vestlandsoverenskomsten. Saken var med andre ord ikke helt klar.

Streik

I forhandlingsmøtene som fulgte holdt begge parter på sitt. Streiken ble utsatt i påvente av nye forhandlinger i januar. Heller ikke disse førte fram, og 20. januar ble det enstemmig vedtatt av Sjølingstad Tekstilarbeiderforening å gå i streik, streiken ble en realitet fra 23. januar.

Avisen Samleren 23. januar 1936.

Arbeiderne fikk utbetalt streikebidrag fra Norsk Tekstilarbeiderforbund. Sørlandets faglige Samorganisasjon organiserte i tillegg innsamlingsaksjon for de streikende arbeiderne, annonsen i avisen Sørlandet lød: «Bitter kamp ved Sjølingstad – Yd arbeiderne støtte! Torsdag 23. januar stengte fabrikken sine porter for arbeiderne da de krevde en anstendig lønn etter å ha vært underbetalt i årevis. Sjølingstadarbeidernes kamp er vår kamp! Yd bidrag!»

Syv ganger fikk arbeiderne tilsendt penger fra denne innsamlingsaksjonen, totalt 2972 kroner. Tekstilarbeiderforeninga prioriterte familieforsørgere og arbeidere som ikke bodde hjemme i utbetalingene.

De uorganiserte arbeiderne fikk en måneds oppsigelsestid da streiken inntraff, mesterne tre måneder. Det var en liten arbeidsstokk som fortsatte en begrensa produksjon på fabrikken, men størsteparten av de ansatte var i streik.

«Fremdeles ingen utsikt til ordning»

Dette skrev Lindesnes avis 3. april om konflikten på Sjølingstad. Det ble planlagt sympatistreik, hvor 300-400 organiserte i Mandal skulle tas ut i streik. Norsk Tekstilarbeiderforbund hadde gitt beskjed til foreninga på Sjølingstad om at dette hadde blitt en prinsippsak, og at streikebidragene ble økt med 50 prosent fra og med 3. april.

Mot ei løsning

Ei endring skulle imidlertid komme etter Sør-Audnedals kommunestyremøte kort tid etter. Kommunekassereren uttalte at kommunen tapte skatteinntekter på omkring 1000 pr. mnd under streiken, og at skattene muligens måtte økes neste år om streiken vedvarte.

Lindesnes avis 15. april 1936.

11.-12. mai ble det holdt nye forhandlingsmøter. Sjølingstad Uldvarefabriks forslag var å gå ned til 98 øre for menn og 56 øre for kvinner ut tariffperioden (31. mars 1937), og deretter lønne etter Østlandsoverenskomsten. Sjølingstad Tekstilarbeiderforening kunne gå med på dette, forutsatt at de som hadde blitt oppsagt fikk jobbene sine tilbake og at det ikke skulle forekomme trakassering fra noen parter.

Allerede 13. mai skrev avisene at det gikk mot ei løsning på Sjølingstad Uldvarefabrik, og 27. mai skrev Lindesnes avis at «Det sviver bra på Sjølingstad», en fire måneder lang streik var over!

Lindesnes avis 27. mai 1936.

Så hvorfor organiserte arbeiderne seg?

Det ble skrevet mye om konflikten på Sjølingstad i de lokale og regionale avisene. Et felles inntrykk er at arbeiderne på Sjølingstad ikke hadde det direkte ille, at de hadde en bedriftsledelse som ivaretok sine ansatte, og at arbeidsmiljøet var godt. Men, som en organisert arbeider skrev i Lindesnes 4. mai, så ønska de en overenskomst «så man ikke stadig av de forskjellige ledere og kontorfolk skulde bli minnet om, at hvis de ikke bøiet sig peng for alle de, så skulde de nok få føle at de var avhengige av fabrikken. På et så lite sted, hvor alt er så gjennomsiktig, kunde det mange ganger være uutholdelig.»

I 1935 hadde Stian Vådne (bildet) vært ansatt i 19 åt, men han hadde uansett ei timelønn som lå 29 øre under Østlandsoverenskomsten.

Etter konflikten kom arbeiderne raskt tilbake i arbeid, og forholdene stabiliserte seg gradvis. Det var et par meglinger også i årene som fulgte, men noen langvarig streik ble det aldri igjen. Den populære julefesten fabrikken arrangerte ble avlyst i 1936, men øvrige goder bestod stort sett som før.

I 1937 ble det vedtatt at Vestlandsoverenskomsten skulle avvikles, og Sjølingstadarbeidernes kamp hadde dermed bidradd til at en nasjonal kamp hadde blitt vunnet. Samme år fikk også Sjølingstad Tekstilarbeiderforening, innvilga en søknad om å få ha sine medlemsmøter i skolehuset, som var eid av fabrikken, et symbol på anerkjennelse av arbeidernes organisering og samarbeid med foreninga.

Tidene hadde forandra seg. Arbeiderne var i stor grad fra nærområdet, flere enn tidligere var menn med nettverk utenfor fabrikken. De stod ikke i fare for å miste både bolig og lønn om de gikk i streik. Norsk Tekstilarbeiderforbund hadde satt seg som mål å organisere arbeidere på Sør- og Vestlandet og drev aktive veverkampanjer. Det politiske klimaet hadde endra seg, organisering var i ferd med å bli normalen. Sjølingstad Uldvarefabrik hadde økonomiske resultater som tilsa at de kunne utbetale de ansatte tarifflønn. Særlig viktig var det også at Norsk Tekstilarbeiderforbund ville komme Vestlandsoverenskomsten til livs, og at kamper som inntraff i denne perioden måtte vinnes med Østlandsoverenskomsten, koste hva det koste ville.

I 1936 tok med andre ord Sjølingstadarbeiderne del i en lokal, og en nasjonal, kamp for rettferdige arbeidsforhold.

 

Foto:

Historiske bilder fra Sjølingstad Uldvarefabriks fotoarkiv / Vest-Agder-museet

Kilder:

AS Sjølingstad Uldvarefabriks bedriftsarkiv:

AS Sjølingstad Uldvarefabriks forhandlingsprotokoller

AS Sjølingstad Uldvarefabriks Lønningslister 1920-1949

AS Sjølingstad Uldvarefabriks protokoll over arbeidere under 18 år

AS Sjølingstad Uldvarefabriks årsregnskap 1910-1940

AS Sjølingstad Uldvarefabriks jubileumsskrift 1919

AS Sjølingstad Uldvarefabriks jubileumsskrift 1944

 

Statsarkivet i Kristiansand:

Arbeiderbevegelsens lokalarkiv, Sørlandets faglige Samorganisasjon

AS Sjølingstad Uldvarefabriks bedriftsarkiv 1920-1940 (korrespondanse og kopibøker)

 

Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek i Oslo:

Sjølingstad Tekstilarbeiderforenings forhandlingsprotokoll,

Norsk Tekstilarbeiderforbunds årsmeldinger 1924-1940

Tekstilarbeideren 1935-1936

Norsk Tekstiltidende 1930

 

Aviser og tidsskrifter:

Sørlandet 1935-1936

Lindesnes avis 1935-1936

Samleren 1935-1936

Mandals avis 1935

 

Trykte kilder:

Masdalen, Kjell-Olav. Agders historie 1920-1945. 1991.

Skaar, Magnus. Sjølingstad Uldvarefabrik 1894-1994. 1996.

Slettan, Bjørn. Mandal bys historie bind III. 2006.

 

Utfyllende lesning:

«Det sviver bra på Sjølingstad». Økonomiske og sosiale utfordringer ved AS Sjølingstad Uldvarefabrik 1920-1940. Hovedfagsoppgave i historie ved Universitetet i Bergen 2006.