Andorsengårdens historie

«På østsiden av Store Elvegate, mellom denne og elven, lå Andorsengården med sine store, hvite flater, sitt utsvaiende tak og sine høye, spisse gavler. Den ruvet mektig over alle hustak som en borg eller et slott».

Barndomsminnet om slottet i Mandal var det E. Holmer Hoven (f. 1899) som beskrev i boka «Slik var vår barndoms hvite by» i 1946. Hoven vokste opp like over gata for Andorsengården, som selvsagt ikke var noe slott, men absolutt dominerende i bybildet. Andorsengården het opprinnelig Knutzengården. Den ble oppført i ei tid hvor Mandal hadde en liten økonomisk elite, med stor sans for oppføring av signalbygg.

Prospektkort fra 1903.

Mathias Christian Knutzen og hans britiske kone, Mary Ainsley, oppførte bygningskomplekset i årene 1801-1805, i den nyklassisistiske Style Adams. Byggeteknikken er utmurt bindingsverk med utvendig panel. Det skal ha vært det mest kostbare i byen på dette tidspunkt. I branntaksten som ble skrevet i desember 1805 står det at hovedbygningen er 27 meter lang og 13 meter bred, med en høyde til mønet på omkring 16 meter.

Hovedhuset inneholdt store saler, kontor, soverom, kjøkken og bryggerhus. I tillegg til hovedhuset var et omtrent like stort økonomibygg, med gavl mot elva. Dette inneholdt rom for tjenestefolk, butikk, staller, utedo, bryggerhus og bakeri og «allehaande yddre Bequemmeligheder». I tillegg hadde den et tre-etasjers pakkhus ut mot elva. Eiendommen hadde hage og plen helt fram til bryggekanten, noe den hadde helt til Bryggegata ble forlenga på 1970-tallet.

Bygningskomplekset er et eksempel på overklasselivet i Mandal rundt 1800. Den gang var vanlig takhøyde innendørs 1,90 – 2,20 meter, flere steder var det enda lavere. I Mathias Knutzens hjem var høyda under taket 3,80 meter i første etasje. Knutzens hus hadde gipstak, svingt repostrapp fra forstua til andre etasje, med mahognifisert rekkverk med innfelt dekor. Andre forseggjorte detaljer finner vi i takgesimser, rosetter, dører, listverk og ovnsnisjer.

Rundt århundreskiftet var Mathias Knutzen utvilsomt en del av den økonomiske og sosiale eliten i Mandal. Sammen med Gjert Gjertsen drev han firmaet Knutzen & Gjertsen, et firma med direkte linjer tilbake til Tørres Christensen Nedenes, Mathias Knutzens oldefar. Tørres Christensen Nedenes tok handelsborgerskap i Kristiansand i 1687 og drev handel også i Mandal. Nedenes gifta seg i Mandal, med Karen Mortensdatter, datter av en av Mandals rikeste handelsmenn. Da svigerfaren døde overtok Tørres også hans forretninger. «Nedeneshuset» ble et forretningsimperium som eide skogseiendommer fra Mandal til Åseral, de eide en rekke sagbruk og ble byens største trelasthandler. Nedeneshuset drev rederivirksomhet, havarivirksomhet, handel med Grønland og sildefiske på Island.

Etterkommer etter Nedenes forvalta rikdommen godt, noe det er flere synlige bevis på. Byggene som i dag heter Lindesnesgården, Lohnegården, Christensengården, Skrivergården og Andorsengården er alle oppført av personer med tilknytning til Nedenes, enten direkte etterkommere eller inngiftede. Samtlige gårder hadde en rekke bygninger tilknytta hovedhuset, men i dag er det kun Andorsengården som framstår som et komplett anlegg fra denne storhetstida i Mandals historie, både med tanke på bygningsmassen, og at hagen og plenen utenfor fortsatt er intakt. Det gjør anlegget desto viktigere.

Firmaet Knutzen & Gjertsen hadde et imponerende vareutvalg, og mye var innom dette bygningskomplekset før det ble solgt videre til kundene. Her ble det lagra og solgt melis- og puddersukker, tobakk, piper, vin, rom, brennevin, alle slags kornvarer, et stort utvalg av tekstiler, som kattun (bomull), flanell og duffel. De solgte også alt fra smør til sitroner, koriander, kanel og murstein. Fortsatt kan vi se statistikk på dørkarmer og hyller som vitner om at det gjennom historien har blitt lagra flasker, tønner, sekker og kasser med både det ene og det andre her.

Statistikk ble ført på dører og vegger på loftet i bygget.

Fire generasjoner Nedenes hadde gjort det godt, men fra 1807 endra handelsvilkårene seg dramatisk. Vårt distrikt ble hardt ramma av Napoleonskrigene, særlig siden våre handelsforbindelser var så nært knyttet til Storbritannia. I 1810 inntraff i tillegg en stor bybrann i Mandal, noe som påvirka det lokale markedet til Knutzen & Gjertsen. Firmaet gikk til slutt konkurs.

Da Knutzen oppførte Knutzengården satte han seg i gjeld både lokalt, regionalt og internasjonalt. Hadde oppgangstidene fortsatt ville kanskje Knutzen klart å håndtert gjelda, men sånn skulle det ikke gå. Fram mot 1808 hadde han lånt mye. Han skyldte 11.000 rd til britiske handelshus, 1000 rd til kammerråd Heiberg i København, 30.000 rd til Hans Bohsen i Mandal, og hadde lånt 12.300 rd i Kristiansand. I mai 1822 måtte Knutzen «overgive sit Boe i Skifterættens Hænder», og i august samme år ble han fengsla for ubetalt gjeld. Han ble «hensiddende i Leerkjærs Arrest som Gjælds-Arrestant». I 1823 døde han, bare 59 år gammel.

Kjøpmann Halvor Solberg fra Kristiansand kjøpte Knutzengården i 1823. I 1834, kjøpte forretningsmann Gulow Andorsen gården.Han var fra Malmø i Mandal og var gift med Fredrikke Magdalene Møller, også hun fra Malmø. Sånn fikk Knutzengården navnet Andorsengården.

Da Knutzen & Gjertsen gikk konkurs var det andre som klarte seg bedre, og som overtok mye av virksomheten etter Nedenesslekta. I firmaet Wattne & Co skjøt Tobias Wattne inn halvparten av aksjekapitalen da det ble danna i 1826. I 1834 hadde Gulow Andorsen kjøpt seg hus i Mandal, og i 1836 gikk han inn med en fjerdedel i firmaet Wattne & Co. Han kom tilbake til Mandal etter flere år i Kristiansand. Andorsengården skulle nok ei gang bli bolig- og forretningsbygg for en av byens ledende borgere.

Wattne & Co hadde en dominerende posisjon innenfor havarinæringa i denne perioden og de drev handel med trelast og fisk. Wattne var også skipsreder og fabrikkeier. Garveriet på Malmø ble starta av faren, Tønnes Wattne, allerede i 1790. Wattne drev også tobakksfabrikk og forsøk på galvanisering av jern og konservering av seil og tauverk. Wattne og Andorsen var involvert i alle byens viktigste næringer. Gulow Andorsen var også engasjert i det offentlig liv. Han var i 1836 stortingsrepresentant for Kristiansand, i Mandal var han ordfører i 1843, 1845 og 1846.

Et av fotograf Wilses bilder fra Andorsengården i 1912.

Gulow Andorsens datter, Amalie, ble i 1853 gift med forretningsmann Christian Salvesen, opprinnelig fra Mandal, men utvandra til Skottland. Han skulle senere bli kjent som foregangsmann innenfor norsk oljevirksomhet, da han i 1862 etablerte Mandal Paraffin Olie Company på Risøbank.  I 1909 ble Andorsengården overtatt av Amalie og Christian Salvesens døtre, Marie Fredrikke Gulovna og Magdalena Salvesen. Andorsengården ble da feriehus for søstrene, mens broren, lord Edward Salvesen, ferierte på Risøbank (fra 1901) og i Lordehytta i Åseral (fra 1912).

Historien om Andorsengården kan relateres til store deler av byens historie, gjennom eierslektene som var sentrale skikkelser innenfor det økonomiske og politiske liv i distriktet, gjennom arkitekturen inspirert av utenlandske impulser, gjennom plasseringa tett på den viktige vannveien, elva, og gjennom størrelsen som viser kampen om prestisje og kontrasten mellom samfunnslagene. Den rommer også historien om et av byens største firmas konkurs og om huseierens hastige reise fra eier av byens flottest bygg til å bli gjeldsarrestant i arresten like borti gata. I dag er Andorsengården et bygg for offentligheten, et sted for forskning på, forvaltning og formidling av byens historie.

I over 60 år har nemlig Andorsengården vært et bygg som skulle komme byens befolkning til gode. Det ble i 1953 ble gitt i testamentarisk gave fra Salvesenfamilien til Mandal kommune. I testamentet ble det slått fast at det skulle romme byens bibliotek og museum. Etter at biblioteket flytta til Buen i 2012 ble det gjort en juridisk gjennomgang av testamentet, og det ble slått fast at hele Andorsengården skulle tas i bruk til museum, men fortsatt med Mandal kommune som eier.

Andorsengården ble freda av Riksantikvaren allerede i 1923. I en presisering av fredningsvedtaket fra 2013, skrev Riksantikvar Jørn Holme følgende: «Formålet med fredningen er å bevare komplekset som et bygningshistoriske og kulturhistorisk viktig eksempel på en kjøpmannsgård i kystbyen Mandal, oppført i velferdstiden for handelsborgerskapet tidlig på 1800-tallet. De kulturhistoriske verdiene er særlig knytte til det arkitektoniske uttrykket i klassisistisk stil og til helheten i anlegget med ulike bygninger som rommer kjøpmannsgårdens ulike funksjoner».

Dette kommunale bygningskomplekset er altså blant dem som er så unike at det har et vern på nasjonalt nivå. For å bevare Andorsengården må vi også forholde oss til Kulturminneloven i alt vi gjør som går ut over ordinært vedlikehold. Alle som har passert dette 1800-tallets signalbygg kan se at etterslepet på vedlikehold er stort. Mandal kommune og Mandal museum er nå i gang med flere av de prioriterte prosjektene på bygget: Flere av vinduene i hovedbygget er istandsatt og vi er nå i gang med å istandsette økonomibyggets gavl mot nord. I forbindelse med dette er derfor portrommet mellom byggene stengt for gjennomgang. Det pågår også et prosjekt knytta til istandsetting av steintrappene ut mot hagen, og byggets øvrige vegger står i kø for istandsetting når finansieringa er på plass.

Et signalbygg skal tilbakeføres til sin fortjente stand, både utvendig og innvendig, og det skal være et åpent og tilgjengelig sted for allmennheten. I dag er bare deler av bygningskomplekset i bruk som museum, og tilgjengeligheten er mildt sagt varierende. Målet er å bli langt mer åpent og tilgjengelig enn vi er i dag. Arbeidet med bygget er altså i gang, det er kostbart, og det tar tid, men vi kommer til å nå målet!

Kilder: