«Ved seks-syv-tiden om kvelden flyttet byen ut i skjærgården. Aldri var byen så mennesketom som en St.Hanskveld», skrev Einar Holmer-Hoven (f. 1899) i boka «Slik var vår barndoms hvite by» i 1946.
Holmer-Hoven forteller om søkklastede sjekter og prammer, om kaffekjeler og kurver med smørbrød, brus og vørterøl på midtsommerkvelden. I mange båter var det visstnok «et dusin eller to med ølflasker og atskillige St. Hansdrammer» også. Foran i båten forteller han at det gjerne lå tomkasse eller tomtønne og en mengde svaverter. Og barna og ungdommene var godt, men stygt kledd.
St.Hansfeiringa i Mandal har lange tradisjoner, og Holmer-Hovens minner fra guttedagenes feiring, for ikke å snakke om forberedelsene til feiringa, beskrives billedlig i boka. St.Hans var langt mer enn bare kvelden. Det var ikke uten grunn at de unge måtte gå stygt kledd på selve kvelden, for da skulle det sjaues med fakler og bål.
Holmer-Hoven forteller at guttene i de ulike bydelene forberedte seg til festen helt fra 17. mai. De hadde faste bålplasser: «Sandensguttene brente sine St.Hansbål på Hobdeodden, gutten fra Stykkene holdt til på Aspoholmen, Malmøguttene på Østerland. Kleveguttene på Kua og «Opigadgudan» på Sjøsanden og senere på Hårkniba.» De samla brennbart materiale, tomme tønner og kasser og så produserte de svaverter. Svaverter var lagd av ei lekt som i enden fikk festa seilduk eller sekkestrie som var innsatt med parafin og tjære. På St.Hans skulle svaverten settes fyr på og svinges over hodet, hjemmelagde fakler rett og slett.
«Har dere noe te Sante Hans?», måtte guttene si mang en gang, når de løp fra butikk til butikk og tigga utstyr til bålet. Holmer-Hoven nevner flere stødige bidragsytere, som Søren O. Saanum, Oluf Lohne, Theodor Gabrielsen, Gabr. O. Hoven og Reberbanen. Sistnevnte hadde tjæretønner «De stod selvsagt i en klasse for seg, og der var kamp for å få fatt i dem, og mange ganger kamp for å beholde dem», skrev Holmer-Hoven.
Det ble holdt hemmelig hvor mye bålmateriale som var samla sammen, først dagen før, eller på selve St.Hansdagen ble bålmaterialet frakta til bålplassen, ofte med båt.
Vær og vind kunne være ei utfordring, og som regel havna noen i sjøen, men Holmer-Hoven husker bare ei gang at været var så dårlig at bålbrenninga måtte flyttes til nærmeste lørdag, «Det var ikke som en riktig St.Hans», skriver han.
Bålene ble bygd etter fast mønster, med solid materiale i bunnen. Tønner med høvelflis, halm og lyng måtte man også ha, for lett påtenning med svaverten.
«Der var meget lys latter på elven en St.Hanskveld når byen dro mot skjærgården, og der var trekkspillmusikk og glade ansikter. Hver dro til sine, til holmene hvor deres gutter skulle brenne.»
Det var en kunst å bygge det beste bålet, og å tenne det på riktig tidspunkt, for målet var at din bydels bål skulle brenne lengst! I 23-tida ble de virkelige bålene som regel tent, før det hadde det bare vært narrebål. «Da flammet det med ett opp fra hundrer bål og svaverter, fra Aspholmen og Hårkniba, fra Risøy, Hobdeodden, Kua og Østerland. Og på nutene langs kysten og innover landet, hvor bygdenes og dalens ungdom var samlet, tentes også bål på bål, inntil det ble en kjede av bål fra øst til vest og fra hav til hei.»
Fortsatt er det sterke St.Hanstradisjoner i og rundt Mandal. Flere steder bygges bål etter faste oppskrifter og på faste plasser. Når kvelden kommer er det mang et bål og flere brennende bokser på holmene. Som regel er det også tett i tett med båter på Nordfjorden når mørket faller på.
Kilde og foto øverst i artikkelen: «Slik var vår barndoms hvite by», E. Holmer-Hoven, 1946
