8. mai 2025 feiret vi 80 år siden freden i 1945. Fem veteranfartøy fra Norge, alle med særegne historier fra andre verdenskrig, satte kursen over Nordsjøen for å hedre freden, krigsseilerne og samarbeidet mellom to allierte. Blant dem var D/S Hestmanden.
Avreisen
Fredag 2. mai 2025 markerte vi starten på Frigjøringskonvoien. Bergen og båter var pyntet til fest. Ved Festningskaien lå vi side om side: D/S Hestmanden – Norsk krigsseilermuseum, det siste skipet igjen etter Nortraships omfattende flåte, M/K Andholmen, M/K Heland og M/K Erkna – alle tre fiskeskøyter som ble brukt i Shetlandsfarten under krigen, samt den lille, kvikke «agentbåten» M/B Arnefjord var alle deltagere i dette spesielle prosjektet.
Etter en fin helg med åpne skip, arrangementer, taler og kransenedleggelse, slapp vi trossene mandag morgen den 5. mai. Hestmanden fikk rollen som “commodore”, konvoileder, selv om skipet ikke akkurat kan skryte av imponerende toppfart. Medstrøms kan det gå 7–8 knop, og det er på en god dag. Om bord på de ulike fartøyene var totalt rundt 70 mannskap: engasjerte frivillige, etterkommere og forkjempere for krigsseilersaken, og noen av dem hadde arbeidet på dugnad i månedsvis for å få fartøyene klare til avgang.
Over Nordsjøen
Kursen ble satt mot vest. Hestmanden hadde ikke vært utenlands siden 1960-tallet, men holdt jevn fart mot territorialgrensen. Ingen av fartøyene er kjent for å være noen fartsfantom, men det var heller ikke meningen. Dette var en tur å for å minnes. Konvoiens kjappeste var i denne omgangen Arnefjord, som fikk smårusk i maskinen og derfor måtte gå i maksfart. Arnefjord ble derfor spøkefullt omdøpt til M/B Roundabout, da de måtte kjøre i sirkler rundt konvoien for ikke å komme for langt bort fra oss.
Dønningene rullet etter hvert tyngre. Hval ble observert. Noen fikk et ufrivillig gjensyn med frokosten. For over åtti år siden krysset de samme fartøyene dette havstykket, den gang med frykt for miner, bomber og tyske fly. Nå var det bare sjøsyken vi trengte å bekymre oss for. Midtveis ute på havet stoppet vi maskinene. Havet lå mørkt og tungt rundt oss mens vi senket roser i vannet, i en stille stund til minne om krigsseilerne som aldri kom hjem. Da vi igjen fikk opp farten var det som om både alvor og forventning senket seg over skip og mannskap. Etter 32 timer skimtet vi land.
Lerwick
Jo nærmere vi kom Shetland, desto mer liv ble det rundt oss. Helikoptre sirklet over oss, utallige fritidsbåter og redningsskøyter la seg tett på, og fra fartøy sprutet vannkanoner i velkomst. Det var som å se gamle venner igjen etter flere tiår. Shetlenderne hadde forberedt seg i månedsvis, og det syntes. Norske flagg vaiet i gatene, til og med fra tårnet på Town Hall, velkomstskilt var hengt opp i butikkvinduene, og kaia var full av folk som ville se konvoiens ankomst. Lerwick var den eneste havna, bortsett fra Bergen, hvor hele Frigjøringskonvoien var samlet. Mottakelsen vi fikk var helt enorm.
Opplegget på Shetland var omfattende. På Hestmanden hadde vi daglig flere klasser med skolebarn, rundt 200 elever totalt, som fikk omvisning og undervisning om de krigsseilerne og forholdet mellom Shetland og Norge i de unike og autentiske omgivelsene vi har om bord. Det var åpenbart at historiene om Shetlandsgjengen lever godt på Shetland, også blant skolebarn. Innsatsen deres hadde stor betydning ikke bare for Norge, men også for shetlenderne. På Shetland, som i alle andre havner, holdt vi åpent skip. På Hestmanden alene hadde vi mellom 1000-2000 besøkende hver dag. Mange fortalte at de følte seg mer norske enn britiske, og foreslo spøkefullt om det ikke var på tide at Norge kjøpte Shetland tilbake etter 550 år under britisk styre.
VE-day
8. mai ble markert med en prosesjon gjennom Lerwicks gater, ledet av et sekkepipekorps, og endte opp på det staselige Town Hall med taler og kanapeer. Vi gikk sammen med andre norske gjester, blant dem ambassadør Tore Hattrem. Folk sto langs fortauene, vaiet med norske og britiske flagg og ropte “Thank you!” da vi passerte.
På Shetland, og i de andre havnene vi besøkte, la vi ned kranser på norske graver. På Shetland besøkte vi også museer og hadde æren av å besøke Lunna House, Shetlandsgjengens tidligere hovedkvarter. Her ble vi møtt av de nåværende eierne, Tony og Helen, som disket opp med tradisjonelle retter og levende musikk.
17. mai på Orknøyene
Etter fantastiske dager i Lerwick splittet konvoien seg. Erkna dro tilbake til Norge, mens Andholmen, Arnefjord og Heland dro til andre havner på Shetland, blant annet Scalloway og Baltasound, og fikk her like god mottakelse som i Lerwick. Hestmanden vendte baugen mot Orknøyene, hvor Andholmen etter hvert sluttet seg til oss. Her gikk turen først til idylliske Stromness, en liten by med rundt 2500 innbyggere. Her fikk vi besøk av over halvparten av innbyggertallet på to korte dager med åpent skip. Vi fikk og et uventet besøk som tettet et kunnskapshull i Hestmandens krigshistorie. Sønnen til los John Ritch Fiddler kom om bord med avskrift av farens notatbok. Der sto det at han hadde loset Hestmanden inn den 1. juli 1940 til den første britiske havnen, Kirkwall, etter flukten fra Norge. Før Kirkwall hadde Hestmanden i 1940 et stopp i Thorshavn på Færøyene.
17. mai i Kirkwall ble feiret med blant annet tog. Ikke til korpsmusikk, men til lyden av sekkepiper. Toget var det største de hadde hatt på nasjonaldagen. Etterpå inviterte vi til åpent skip med gratis pølser, lefser og is. Så mange møtte opp at vi måtte slippe folk inn i puljer. Stemningen var elektrisk hele dagen.
Festdager på fastlandet
Etter Orknøyene sa vi farvel til Andholmen, og Hestmanden dro alene sørover mot fastlandet. I utgangspunktet hadde vi planlagt å dra til vestkysten, der hovedattraksjonen skulle være Liverpool, som var den viktigste havnebyen for de norske krigsseilerne under krigen. Dessverre, på grunn av tekniske problemer i kaianlegget der vi skulle ligge, måtte vi få uker før avgang gjøre om på planene. Aberdeen, Edinburgh og Newcastle skulle derfor få besøk av oss. I alle havner også på fastlandet, sånn som på øyene, hadde vi flotte minneseremonier der la vi ned kranser på norske graver. Dette var i samarbeid med The Commonwealth War Graves Commission, et samarbeid initiert av Krigsgravtjenesten i Kultur- og likestillingsdepartementet. I tillegg holdt vi også her åpent skip med gratis inngang for publikum.
Aberdeen ble av praktiske årsaker i stor grad brukt til mannskapsbytte for oss, på grunn av de gode flyforbindelse til ulike byer i Norge. Det frivillige mannskapet på Hestmanden kommer fra hele landet. 20. mai ankom vi Aberdeen og ble hilst velkommen av en flokk delfiner. Hestmanden oppførte seg eksemplarisk gjennom det tidvis trange, men store havneanlegget, og la seg perfekt på plass innerst i havna. Det var tydelig at skipet visste hvor det skulle og hadde vært der før. Mannskapet hadde nå vært om bord i over tre uker. De aller fleste ble nå avløst, selv om noen ekstra hardbarka mannskaper ble igjen og fikk med seg hele turen. Selv om det gikk med litt tid til mannskapsbytte, rakk vi allikevel å få besøk av flotte publikummere og celebre gjester. I løpet av dagene vi lå til kai, fikk vi besøk av Lord and Lady Provost (ordføreren og hans kone), etterkommere, journalister, havnevesen, og mange, mange publikummere.
I Edinburgh var programmet både svært tett og svært spennende. Ikke bare hadde vi gleden også her av å vise frem skipet vårt til flere tusen publikummere, men vi fikk komme på omvisning etter stengetid på selveste Edinburgh Castle. Å se slottet slik på kveldstid, uten folkemengdene, guidet rundt av en utrolig dyktig omviser var veldig spennende. Vi fikk også omvisning på The Palace of Holyroodhouse, den offisielle kongelige residensen i Skottland. I tillegg avholdt vi et arrangement på det skotske parlamentet, og hadde mottakelse om bord med kanapeer laget av skipets egne kokker.
Siste stopp på ferden for oss på Hestmanden var Newcastle. Vår nærmeste allierte i Newcastle var Master Captain Stephen Healy på selveste Trinity House. Også her var det tett program, med seremonier, gudstjeneste med sjømannsprest på gamle og ærverdige Trinity House Chapel, et vakkert kapell som dateres helt tilbake til 1505. I Newcastle hadde vi en lignende mottakelse om bord som i Edinburgh, men med en ekstra twist. Kong Haakon VIIs frihetsmedalje ble utdelt post mortem til etterkommerne etter krigsseiler Karluf Thoresen, som aldri fikk den i sin levetid.
Noe av det viktigste vi gjør på Hestmanden, er formidling spesielt rettet mot barn og unge. I Newcastle var vi så heldige å få besøk av rundt 200 barn og ungdommer fra sjøkadettene på undervisningsopplegg. En utfordring fikk vi med tidevannsforskjellene, som var på opptil fem meter. Åpningstidene til skipet måtte derfor justeres kontinuerlig av sikkerhetsmessige årsaker. De første par døgnene ble en ildprøve for det dyktige mannskapet om bord for å prøve å løse tidevannsutfordringene og den medfølgende gangveisproblematikken, men når dekk- og maskinfolka slår hodene sammen, klarer de det utroligste. Også dette fant de en løsning på.
5. juni lot Hestmanden, som siste skip i Frigjøringskonvoien, trossene gå og vendte baugen mot hjemlandet. Rundt 25.000 besøkende fant veien til Frigjøringskonvoien i løpet av toktet. Enda flere leste og hørte om oss i mange titalls medieoppslag. Etter 5,5 uker til sjøs, med utallige møter, seremonier og menneskemøter, klappet Hestmanden til kai igjen i Kristiansand 7. juni. Vi kom hjem mange erfaringer rikere, med nye vennskap og en sterkere følelse av fellesskap med våre venner i vest. Mottakelsen vi fikk overalt vi kom viste én ting: historien om krigsseilerne lever fortsatt, og den er viktig. Ikke bare for oss, men også for dem vi besøkte. Vi håper og tror at vi har lykkes i å spre kunnskap og styrket tanken om demokrati, fred og samarbeid til ikke bare oss i Norge, men også til de som var våre viktigste allierte under andre verdenskrig.
Vi må aldri glemme, og vi må aldri ta freden for gitt.
Artikkelen er opprinnelig publisert i Norsk Tidsskrift for Sjøvesen 04/2025.
