Av Samuel Høiland.
Tingvatn ligger i Hægebostad kommune, men har du lagt merke til at kommunens våpenskjold inneholder to sverd? Har du også tenkt over hva de symboliserer? De symboliserer den lange felles historien i kommunen, unntaket var den korte perioden Eiken og Hægebostad var egne kommuner mellom 1915 og 1962. Derfor representerer sverdene i våpenskjoldet arkeologiske funn fra hele kommunen og står for gjenforening. Det ene sverdet skal selvsagt være Snartemosverdet, men det andre sverdet er det langt mindre kjente sverdet fra Eiken.
Vi på museet Tingvatn fornminnepark har lenge jobbet for å løfte fram funnet fra Eiken og fortelle dets historie. Og for meg personlig har dette ført til at jeg lenge har arbeidet for å få laget en tolkning av Eikensverdet. I denne artikkelen skal jeg fortelle litt om denne prosessen, men først må vi vite litt om selve Eiken-funnet.
Eikenfunnet
Eikensverdet stammer fra en grav fra tidlig folkevandringstid, datert til overgangen mellom 300- og 400-tallet. Gravhaugen som inneholdt gravkammeret ble fjernet av grunneieren i 1883 og gjenstandene ble oppbevart på et loft i en kasse. Det vil si de gjenstandene som ikke gikk tapt. Året etter kom skolebestyrer Alexander Salvesen fra Farsund. Han var agent for Anders Lorange ved universitetet i Bergen og reiste rundt i regionene og registrerte og reddet funn på vegne av museet. Derfor kjøpte Salvesen Eiken-funnet på vegne av universitetsmuseet. Siden den gang har det vært i Bergen. Eiken-funnet er registrert som B4285.
En offiser på vandring?
Eiken-funnet innholdet de typiske gjenstandene man forventer fra folkevandringstiden: leirkrukker og spenner, men samtidig inneholdt funnet gjenstander som viser at dette ikke var en vanlig begravelse. Graven omtales som en offisersgrav fordi dette mennesket hadde gjenstander fra krigføring og som viste at han hadde reist lang. Han fikk med seg spillebrikker, en stor flott kjele i messing av Hemmoor-typen og et flott tveegget sverd med sverdknapp av bronse.
Sverdknappen og sverdperla til Eikensverdet
Sverdknappen forestiller fire mannshoder med barter og skjegg. Den er tidstypisk og er av en type arkeologene kaller «Knarremose». De er også funnet i Danmark, Tyskland og Øst-Europa, men den fra Eiken er spesiell fordi «Knarremose-typen» vanligvis forestiller fire stiliserte dyrehoder, Eikenknappen har som nevnt fire menneskehoder.
Vi kjenner til to sverdknapper av typen Knarremos fra Norge; C2670 fra Holum ved Mandal og C19616 fra Nordgården i Seljord, begge disse også med menneskehoder. Kanskje kan vi snakke om en norsk undergruppe og sær-mote fra rundt år 400?
I tillegg var det en stor og flott glassperle i funnet. Den var 2,5 cm i diameter og var laget av grønt glass med røde og gule streker i dekoren. Denne perla var kanskje ei «sverdperle» som ble båret som dekor på sverdslira, men denne tolkningen kommer vi tilbake til senere.
Dessverre var sverdet i meget dårlig stand. Sverdslira hadde råtnet helt bort og bladet var rustent og knekt i flere deler. Det eneste som var helt var sverdknappen av bronse. Likevel vet vi noen sikre ting om sverdet og disse dataene brukte jeg da jeg lagde min tolkning av Eikensverdet.
Tolkningen av Eikensverdet
Jeg kaller det en tolkning og ikke en rekonstruksjon fordi flere detaljer har gått tapt og da må man tolke basert på det man vet om sverd fra den tiden. Fra utgravningsrapporten vet vi at sverdhåndtaket (inner- og ytterhjalt og grepet) var av organisk materiale. Sverdhjaltene (parerstengene) var muligens av gevir eller av tre. Grepet var definitivt av tre. Innerhjaltet var 1,5 cm tykt og ytterhjaltet var «noget smalere». Det var også 9 cm mellom hjaltene, som vil si at grepet var så langt.
Glass og bronse
Jeg har arbeidet i lengre tid for å samle de delene jeg trengte til tolkningen. Det begynte da museet fikk kopier av glassperla fra grava. Disse er laget av Tinna Riis Nielsen. Da jeg så den nydelige glassperla tenkte jeg at «vi trenger å lage hele Eikensverdet også.» Neste steg var sverdknappen i bronse. Under museets kurs «Vinterviking 2023» holdt den danske arkeologen Ken Ravn Hedegaard kurs i bronsestøping og med hans kyndige veiledning og ekspertise ble det laget voksmodell og støpt eksemplarer av den.
Sverdbladet kjøpte Jeg fra en smie i Tyskland og det er tidstypisk for Spatha-typen som Eikensverdet også var. Det originale sverdbladet var 4,8 cm bred ved roten, men var rusten. Klingen jeg brukte var 5,5 cm bred ved roten, så det er tålig nærme.
Sverdets utforming og produksjon
,
Sommeren 2024 var alle delene samlet så da kunne jeg gå i gang med å lage håndtaket. Håndtaket, med hjalter og det hele, lagde jeg i tre, nærmere bestemt eik siden det er Eikensverdet det er snakk om (stedsnavnet Eiken kommer jo av tresorten eik). Basert på andre sverd fra perioden så har hjaltene dekor i form av parallelle linjer. Dette er en type dekor som imiterer hjalter som var bygget opp av flere lag med plater i metall og tre. Istedenfor å lage et dyrt hjalt som er bygget opp slik lagde man noen ganger dekor som skaper illusjonen av dette uttrykket. Det kjenner vi fra andre sverd fra folkevandringstiden, slik som fra Evebø (B4590) på Vestlandet og offerfunnene fra Nydam Mose i Danmark og Högom i Sverige. Når det gjelder selve grepet så var det to typer som var vanlig fra perioden: Syllinderiske eller med timeglassform. Siden andre sverd med «Knarremose»-sverdknapper ofte har timeglassfrom valgte jeg denne formen, men det er ikke sagt at det originale Eikensverdet hadde denne formen. Det er som nevnt en tolkning.
Etter at hjalter, kavler og grepets midtparti var ferdig utformet og pusset, presset jeg disse ned på sverdbladets tange. Det gikk mye tid til å forme hullene i midten av alle stykkene. De skulle være koniske, altså bredere mot bladet enn mot toppen av hjaltet. I tillegg måtte underhjaltet skjæres til på en slik måte at det dekker 1-2 mm av bladets rot slik at skjøten ble usynlig. Til slutt ble alle trestykkene i hjaltet limt på plass og herdet over natten, klemt fast med tvinger.
Sverdknapp er festet før den klinkes på plass. Foto: Samuel Høiland.
Til slutt ble sverdknappen festet. Først limte jeg på små klosser på overhjaltet slik at sverdknappen ikke skal kunne dreie rundt sin egen akse. Deretter slipte jeg ned de ytterste centimeterne på tangen for at den skulle gå gjennom sverdknappens hull. På den originale sverdknappen er det tydelig at tangen har stukket igjennom sverdknappen og blitt klinket flat som et spikerhode.
30. juli 2024 var min tolkning av selve Eikensverdet ferdig, men prosjektet var langt fra over.
Slireprosjektet starter
Alle sverd trenger ei slire for å beskytte bladet og for å fremstå i sin riktige prakt. Som med alle store prosjekter tar slike tiltak av og til litt tid. Jeg studerte tegninger, leste artikler, så youtubefilmer og snakket med andre sverdentusiaster.
Av Eikensverdets slire var det ingenting igjen foruten om doppskoen i jern. Det kan virke som lite, men det gir viktig kunnskap, som jeg skal komme tilbake til.
Først gjaldt det å danne seg et bilde av en historisk plausibel konstruksjon. Fra bevarte sverdslirer fra romertid og folkevandringstid vet vi at de fulgte noenlunde samme oppbygging: Slira er laget av tre og kledd i skinn eller andre materialer. Ofte kan innsiden av slira være foret med ugarvet saueskinn for å beskytte bladet og slira fra slitasje. Slirer har også ofte beslag i metall, særlig ved sverdskjedet, reimfestet og doppsko.
Siden vi ikke har andre bevarte beslag ifra Eikenfunnet falt valget på en nøktern tolkning med doppsko som eneste beslag. Slirene har også dekor som er skåret inn i trekjernen og som trykkes gjennom læret. Det kan være alt fra linjer, kantlister og punkter til figurer.
Materiallinnsamling var første steg. I påsken 2025 fikk jeg tak i ubehandlete treemner i bjørk, noe som var en mer krevende prosess en først antatt. Byggevareforretninger operer helst med impregnert furu. Da er det greit å være en landsens gutt med venner og bekjente innen skogdrift, og jeg fikk bjørk fra en kollega i Øvrebø. På grunn av mange andre prosjekter, både i yrket og privat, ble det ikke noe mer arbeid i 2025.
Siste helga i mai 2026 var tiden moden for å gjøre noe igjen med prosjektet.
Først ble to 3 centimeter tykke emner i bjørk sagd av og jeg kappet dem til for å være identiske. Så skar jeg ut formen til sverdbladet inne i hver av dem og la på 1 millimeter i hver retning for at saueskinnet også skulle få plass. Deretter ble saueskinn limt fast, så ble de to slire halvdelene limt sammen. Disse lå i press over natta med sverdbladet inni. Dette var viktig for at slira ikke skulle slå seg, men beholde sin opprinnelige form. Sverdbladet var pakket inn i gladplast for å beskytte det mot lim. Håpet var at den tynne gladplasten ikke skulle påvirke sliras åpning og det gjorde den ikke. Den ble tight og fin.
Dekor og utforming – Inspirasjon i fra sør
Deretter var det tid for utforming og dekor. Siden ingenting av slira var bevart stod jeg sånn sett fritt i dekorasjon, men jeg ønsket å forholde meg til en realistisk tolkning. Istedenfor å finne opp et eget-komponert mønster valgte jeg å «kopiere» eksisterende slirer.
Derfor falt valget på sverdslire-dekoren fra Nydam Mose i Danmark. Nydam Mose var en offerplass som ble brukt fra 200 fvt. til 500 evt. hvor utstyr fra beseirede fiender ble ofret. Alt fra personlig utstyr som kammer og fyrtøy til våpen og skip ble ofret til gudene i det som en gang var et tjern, men nå er ei myr. På grunn av disse bevaringsforholdene har også tre overlevd.
I materialet fra Nydam er det bevart flere flotte slirer av tre. Noen har overdådige beslag i bronse og sølv, mens en annen gruppe har ingen beslag. Disse slirene er derimot nydelig dekorert med karveskurd i hele overflaten. Jeg kombinerte to slirer i min dekor: sverdskjede dekor fra slire 13693 og resten av ornamentikken fra slire 14176. Sammen med sistnevnte slire ble det også funnet ei sverdperle, riktignok trekantforment og med runer(!), men det passet bra til min tolkning.
Det som fanget min interesse ved disse slirene er den vakre dyreornamentikken. Dette er en veldig tidlig form for germansk dyrestil hvor vi fortsatt ser påvirkning av klassisk romersk kunst. Motivet består av seks hjorte-lignende dyr som ligger slynget inn i hverandre og danner 8-talls mønster nedover sliras øvre halvdel.
Å skjære ut dekoren tok lang tid for en udreven treskjærer. Derfor ble det en del «prøvelapper» i form av kortere bjørkeemner før jeg gikk i gang med den ordentlige slira. Det mest nervepirrende med denne delen av prosessen var å utforme den delen på slira som jeg kaller «broa», det vil si reimfestet. På slirer av denne typen er det alltid et forhøyd midtparti som det går hull igjennom. Dette er for å feste sverdopphenget til belte eller bandolær. Mange moderne sverdbyggere lager denne ryggen av en løs trekloss eller lignende og limer den på som en egen del. På de originale Nydam-slirene er «broa» skåret tvers gjennom det ene trestykket. Det gjorde jeg også, men det var på millimeteren at det gikk. Etter at slira var hølvet ned og dekoren skåret ut i passe høyt relieff var det tid for å kle den i skinn.
Lærarbeid
Min venn og vikingtidsentusiast Jan Søren Øydna skulle i «sønderled» til Danmark på perlemaker kurs i Ribe. Han var kjempesnill og kjøpte med lammeskinn for meg slik at jeg kunne fullføre prosjektet.
Denne delen av prosjektet gav meg mest søvnløse netter i forkant, men det gikk lettere enn jeg fryktet. Særlig gode samtaler med Lasse Norlemann Mathiesen og Oddvar Hopland ,som begge er erfarne sverdmakere, gav meg en god ide om de neste stegene i prosessen. I tillegg var oppskriften til Sebastian Johansson «Scabbard Making – Vendel Style» en verdifull rettesnor.
Først limte jeg forsiden av slira fast midt på det tilskårne lærstykket med kontaktlim. Deretter gikk jeg i gang med vann, svamp og beinredskaper for å få frem relieffet på forsiden. Man må være forsiktig slik at man ikke skader skinnet. Dette fikk tørke et døgn før neste steg. Jeg ble sånn passe fornøyd med resultatet, selv om jeg skulle ønske at de doble konturlinjene hadde kommet tydeligere fram i dyrefigurene.
Deretter limet jeg baksiden på samme vis. Så sydde jeg en salmaker-søm med en vokset lintråd langs hele sliras rygg. Jeg begynte øverst ved sverdskjedet og fortsatte helt til doppsko. Til slutt var det litt bry å lage en passende fin søm ved doppskoen. Den skal se ut som et anker ifølge Johanssons oppskrift. Til slutt kappet jeg av rester av skinn og limet slira så pent jeg kunne rundt sverdskjeden. Siden jeg ikke skal ha sverdskjedebeslag som kan dekke eventuelle feil var det ekstra viktig at den ble pen her.
Neste steg var farging av læret. Alt tyder på at historiske slirer hadde sterke farger, fått frem ved hjelp av plantefarging. Jeg jukset og brukte moderne skinnfarge, men fargetonene skal imitere farging med krapp. Særlig offisersverd av Spatha-typen er realistiske å fremstille med denne sterke fargen. Vi vet at høvdinger hadde klær i sterke og dype farger som blått, grønt og rødt, så hvorfor ikke slirer også? Sverd var jo et prestisjevåpen i eldre jernalder.
Sverdoppheng
Til slutt gjenstod det å lage et passende oppheng, enten til belte eller bandolær. Avbildninger fra antikken samt arkeologiske funn, slik som Illerup Ådal i Danmark, antyder at sverd ble båret i bandolær. Bandolærets særegne detaljer og konstruksjon vi fint lite om av den enkle grunn at de har råtnet bort. Jeg fulgte hovedprinsippet: Bandolæret festes i høyre og venstre side på sverdet.
Jeg valgte å ikke la bandolæret være en lang reim, men bestå av tre selvstendige deler: Kort reim som spenner hardt rundt sverdslira og går gjennom «broa». Til denne er det festet D-formede ringer på høyre og venstre side. I hver av D-ringene sydde jeg ei lærreim fast. Det som går over skulderen er lengst og har huller i motsatt ende. Det korteste går over brystet og har ei reimspenne naglet fast i sin ende. Selve lærreimene konstruerte jeg slik mange belter er laget i eldre jernalder. Det er et sydd belte som består av en kjerne av stivere skinn, omkledd med et mykere skinn som er sydd på plass med forsting langs hver kant og festet med attersting på baksiden.
Fra Eikenfunnet er det ingen bevarte reimspenner, men den har trolig vært der! Både menn og kvinner hadde belter om livet og offiserer slik som Eikenkrigeren kunne jo hatt bandolær i tilleg til beltet. Kanskje har beltespenna gått i oppløsningen, eller så forsvant den det året funnet ble oppbevar i ei kasse på loftet. Mitt bandolær benytter en kopi av ei reimspenne fra Vemestad i Kvås (B4340) som også er fra folkevandringstiden. Reimspenna er laget av Knud Andreassen.
Sverdperle
Til slutt ble den store glassperla festet til slira. Dette gjorde jeg ved å stikke en ulltråd gjennom broa og knyte den med båtmannsknopp i enden av glassperla. Når man finner perler (av glass, rav, jet o.a. fine materialer) i våpengraver omtales de ofte som sverdperler.
Gravfunn antyder at de kan ha vært festet på ulike vis på sverd eller slirer. Enten ble de naglet fast til hjalter, hengt i snor fra sverdet, eller i snor fra slira. Sverdperlenes bruksområde er også omdiskutert og går fra det praktiske, som en reimholder i ei løkke man har rundt hånda for å ikke miste sverdet, til rituell som et smykke som symboliserer båndene mellom kriger og krigsherre, eller en kvinne og en mann. Jeg valgte å feste sverdperla som en amulett som skaper en visuell kontrast mot det røde skinnet. Hadde man en slik kostbar glassperle i eldre jernalder er det rimelig å tro at den ville blitt båret på en måte som var synlig og fremhevet den.
Slike store glassperler er vanskelig å fremstille og ville vært kostbare. De er også veldig sjeldne. Da blir lignende funn veldig interessante. For 100 år siden kom det inn en glassperle til Oldsaksamlingen i Oslo (C18808) fra gården Galleberg ved Sande i Holmestrand. Den er rundt 2 centimeter i tverrmål, mørkegrønn og med gule og røde sikksakk -striper. Altså er den identisk med Eikenperla, både i størrelse, fasong, farge og mønster! Er det samme perlemaker mon tro?
Doppsko
Som nevnt er det eneste metallbeslaget som er bevart fra slira doppskoen. Den var av jern og hesteskoformet, ca. 6 centimeter i diameter. Denne har jeg enda ikke fått laget en kopi av, men den kommer. Målet er brukt som utgangspunkt på sliras utforming ifra doppsko og opp til sverdskjedet. Doppskoen gav med andre verdifull kunnskap om sliras relative fasong.
Mange sverdentusiaster
Underveis i dette spennende og krevende prosjektet har jeg fått veiledning og tips av andre sverdentusiaster som Magnus Hanssen, Lasse Norlemann Mathiesen og Oddvard Hopland. I tillegg har venner og kollegaer heiet på meg og kommet med oppmuntring. Til sist må jeg også skriv at det er veldig praktisk å ha en arbeidsplass med et verksted som har masse verktøy og materialer.
Eiken-funnet er nå utstilt på Tingvatn hvor du kan oppleve det i den arkeologiske utstillingen «De udødelige» . Etter 1600 år gjenoppstår Eikensverdet.
Kilder og forsalg til videre lesning
Appel, L. (2012). Breve fra en brydningstid – Norsk arkæologi omkring år 1900. I P. Nicklasson & B. Petersson (Red.), Att återupptäcka det glömda. Aktuell forskning om fortidens förflutna i Norden (Bd. 32, s. 109-129) (Acta Archaeologica Lundensia Series prima in 4°). Lunds universitet. Institutionen för arkeologi och antikens historia.
Bemmann, J. & Hahne, G. (1994). Waffenführende Grabinventare der jüngere römischen Kaiserzeit und Völkerwanderungszeit in Skandinavien. Studie zur zeitlichen Ordnung anhand der norwegischen Funde. I P. v. Zabern (Red.), Bericht der Römisch-Germanischen Kommission (Bd. 75, s. 285-640). Römisch-Germanische Kommission des Deutschen Archäologischen instituts.
Hægebostad kommune. (1992). Fornminne i Hægebostad kommune.
Ilkjær, J. (2000). Den første norgeshistorien – Illerupfunnet: Ny innsikt i skandinavisk romertid (E. C. Erlingsen, Red.). Kulturhistorisk Forlag.
Rau, A. (2010). Nydam Mose 1. Die personengebundenen Gegenstände. Grabungen 1989-1999 (Bd. 1). Jysk Arkæologisk Selskap.
Stylegar, F.-A. (2004, 6. november). En romer i Eiken. Arkeologi i nord. https://arkeologi.blogspot.com/2004/11/en-romer-i-eiken.html
Unimusportalen. (u. å.) B4285 hentet 02. august 2024 fra: https://www.unimus.no/portal/#/search/things?freetext=B4285&requirePhoto=false&limit=100
