Kvinne, 55 år: «Vinteren er spesielt skremmende, når strømregningene på 2000 kroner kommer inn, og jeg ikke vet hvordan jeg skal betale dem. Jeg får 2000 kroner i måneden som hjelp av min mor, ellers hadde jeg ikke klart meg».

Jeg ble mor til en datter da jeg var 37 år, og sammen med min daværende mann, bodde vi ti år i utlandet. Det endte ikke så godt, for mannen min ble alvorlig syk, og da ble det plutselig inntektsstopp. Landet vi bodde i, hadde ikke de samme velferdsordningene som Norge, så vi fikk ingen statlig støtte som kunne hjelpe oss ut av krisen. Det ble en tøff og vanskelig tid, og jeg bestemte meg da for å flytte tilbake til Norge. Jeg flyttet først alene med datteren min, mens mannen min flyttet etter. Vi ble etter hvert separert, og jeg ble alenemor. Jeg bodde da sammen med min datter, mens mannen min flyttet til en egen leilighet.

I dag jobber eksmannen min som industriarbeider og gir datteren 4000 kroner i måneden på en egen konto. Dette tilsvarer tapet av mine barneinntekter, etter at datteren vår fylte 18 år. Jeg har hele tiden hatt hovedansvaret for henne.

Jeg har to søstre, og begge har gode jobber og tjener bra. Begge kjenner til den økonomiske situasjonen min, jeg er veldig åpen med dem. Søstrene mine er gavmilde til jul og bursdager, spesielt overfor datteren min. Men noe er sårt! De reiser ofte på ferier og forteller etterpå om hvor flott de har hatt det og hva de har opplevd. Jeg blir også lei meg når jeg hører fra venner og bekjente at de skal på ferie, eller når de forteller om hvordan det har vært når de har vært på tur. Ferier er noe jeg ikke har råd til. Ikke en gang en reise til Danmark med ferja.

Av og til går jeg på kafé, men da bare med en god venninne som betaler for kaffen min.

Jeg har et stort nettverk og mange venner. Jeg blir invitert av venninner på jentefester, hvor det kan være opp til 25 jenter. Alle på de festene har gode jobber og gode inntekter. Jeg synes det kan være vanskelig, og noen ganger til og med sårende, å være i disse sosiale settingene. Der møter jeg mennesker som ikke aner hvordan det er å ha så lite penger. Noen fester har jeg sluttet å gå på, fordi det er så vanskelig å snakke med andre om min personlige situasjon.  Noen av dem vet ikke hvordan det er å ha så lite penger, mens andre aldri har opplevd ikke å kunne betale sin egen strømregning om vinteren. Det er trist at de ikke forstår hvordan det er. Av og til går jeg på kafé, men da bare med en god venninne som betaler for kaffen min. Jeg er sliten etter så mange år uten ordentlig inntekt og lei av å måtte klare meg på så lite penger.

For alvor skjønte jeg at jeg falt under kategorien fattig, da datteren min kom hjem fra skolen en dag og sa: ”Mamma, vi er jo fattige!”

For alvor skjønte jeg at jeg falt under kategorien fattig, da datteren min kom hjem fra skolen en dag og sa: ”Mamma, vi er jo fattige!” På skolen hadde de snakket om inntekter og minstelønn, og hvem som statistisk sett faller inn under fattigdomsbegrepet i Norge. Med tungt hjerte forklarte jeg henne at vi ikke hadde så mye penger, men at vi klarte oss. Samtidig var det sårt at datteren min fikk vite om vår økonomiske sitasjon på skolen. I tillegg ga det meg en pekepinn på hvor fattige vi egentlig er.

Datteren min går siste året på videregående skole nå. Jeg føler skyld for at jeg aldri kan kjøre henne noe sted i egen bil. Men jeg har rett og slett ikke råd til å ha egen bil. Vi bor sentralt i en utleieleilighet i Kristiansand som koster 10.000 kroner i måneden. Vinteren er spesielt skremmende, når strømregningene på 2000 kroner kommer inn, og jeg ikke vet hvordan jeg skal betale dem. Jeg får 2000 kroner i måneden som hjelp av min mor, ellers hadde jeg ikke klart meg. Men når de dyre strømregningene kommer inn, hjelper det lite med de 2000. Det er jo de pengene jeg skulle gjøre noe hyggelig med!

Til sommeren skal datteren min bli russ, og det koster en del penger. Min mor har sagt seg villig til å betale russeklærne hennes, det hører jo med til en russefeiring. Skolen hun går på, er en av byens beste, og mange av elevene kommer fra pengesterke familier. Det er tøft ikke å kunne gi datteren min det hun trenger økonomisk.

Tidligere jobbet jeg som hudpleier, men det ble vanskelig som selvstendig næringsdrivende i det yrket. Et lyspunkt i livet, som nå faktisk kan bli et vendepunkt, er at jeg skal ta fagbrev. For tiden har jeg en 50 prosents stilling som vikar i Kristiansand kommune. I tillegg har jeg min egen malegruppe på et aktivitetssenter. Det er små stillinger, men disse gruppene gir meg mye, og jeg trives godt med arbeidet. Etter bestått fagbrev ønsker jeg meg en 100 prosent fast stilling som miljøarbeider. Jeg håper at alderen min ikke står i veien når jeg skal søke på ny jobb. Jeg håper de vil se på livserfaringen min som en ressurs som gir viktig kompetanse i jobben som miljøarbeider.

Nå er det én ting som gjelder: Bli ferdig med fagbrevet, få meg en full stilling, en jobb som kan bidra til en mye bedre hverdag og et stort løft i min private økonomi!

Det er vanskelig å snakke med en fremmed om sin private økonomi. Det er ikke noe man gjør til vanlig. Men med dette intervjuet håper jeg å kunne åpne opp øynene på dem som ikke vet hvordan det er å leve under fattigdomsgrensen i et av verdens rikeste land, Norge.

Vil du lese flere intervjuer? Se www.vestagdermuseet.no/fattigdom