«Min datter arvet min fattigdom»

Kvinne, 44 år: «Da min datter vokste opp, fikk hun ikke være med på betalte fritidsaktiviteter, som svømming. Det hadde jeg ikke råd til. Hun fikk heller ikke være med på klasseturer som med Hvite busser».

Jeg så en annonse på Facebook om prosjektet, og så meldte jeg meg.

Jeg ble alenemor da jeg var 21 år. Det var et stort vendepunkt for meg å være ung mor. Rett før jeg skulle bli 30 år, flyttet vi til Sverige, for at jeg skulle kunne begynne på en glassblåserskole. Jeg ville bli glassdesigner. Det var et stort skritt for meg å følge drømmen min. Men etter to år i Sverige, fant den biologiske faren ut at han ville ta foreldreretten fra meg og gikk til sak. Da skulle jeg egentlig gått tre år på skole i Bornholm for å fullføre utdannelsen min, men det saboterte han. Han ville at vi skulle flytte tilbake til Norge. Men han fikk det ikke helt som han ville. Vi flyttet tilbake til Norge, men ikke tilbake til hjemstedet. Jeg tok fram et Norgeskart og kastet en dartpil på det. Pilen havnet på Sørlandet, og vi flyttet hit. Her har jeg bodd i 15 år – og her vil jeg bo! Det er det lengst sammenhengende jeg har bodd noe sted.

Jeg fikk ME i 2006. Jeg gikk på jobb en dag og trodde jeg hadde influensa. Jeg klarte ikke å gå. Jeg kunne ikke løfte beina mine opp trappen til arbeidsplassen min. Da jeg våknet dagen etter, hadde jeg elveblest over hele kroppen. Da tenkte jeg at dette måtte være et virus. Jeg fikk aldri energien min tilbake etter det. I dag har jeg en god dag. Det fins en medisin jeg kunne tatt, men den koster 570 kroner i måneden, og den fås ikke på blå resept.

Da min datter vokste opp, fikk hun ikke være med på betalte fritidsaktiviteter, som svømming. Det hadde jeg ikke råd til. Hun fikk heller ikke være med på klasseturer som med Hvite busser. Skolen skulle ha 8500 kroner for turen, og det hadde jeg ikke råd til. På den tiden gjorde skolen ingen forsøk på å samle inn penger. Som foreldre måtte man bare stille med pengene. Hun var den eneste på sitt trinn som ikke kunne reise, og det var velig sårt. Noe ironisk med det hele er at hun var den eneste på skolen som hadde en tippoldemor som ble reddet ut derfra.

Datteren min har aldri vært utenlands på ferie. En gang fikk hun tilbud om å være med en venninne til Portugal. Familien skulle betale flybilletten, men hun måtte ha med sine egne lommepenger. Familien ville at hun skulle ha like mye som datteren, og det var 6000 kroner. Det var mye penger for meg, så det hadde jeg bare ikke råd til. Så da ble det aldri noen utenlandsreiser. Da hun var 17 år, fikk jeg 5000 kroner tilbake på skatten. Jeg ville ta henne med på Interrail i Europa, men hun ville ikke. Datteren min er innadvent, og det kunne fort bli for mye for henne å møte mange nye mennesker på en gang. Så ble det ny sofa istedenfor.

Fordi datteren min aldri deltok på betalte fritidsaktiviteter, fikk hun heller aldri bygd opp et nettverk. Da hun skulle konfirmeres, ville hun ha en borgelig konfirmasjon. Men da hun fant ut at jeg skulle betale 3000 kroner for konfirmasjonen, syntes hun det var for mye penger for meg. Hun ble ikke konfirmert, og det var en sorg for meg. For henne var det greit, fordi hun ikke likte oppmerksomhet. Datteren min hjalp meg med å betale inn på nettbanken, fordi hun skjønte at jeg ikke klarte det.

Men når kravet om kokketøyet kom, sluttet hun, fordi vi ikke hadde penger til å kjøpe kokketøy. Hun fullførte ikke videregående skole, og jeg vet at det var min økonomi som satte en sperre for det. De sier at videregående skole skal være gratis, men det er masse utgifter der.

På ungdomsskolen hadde datteren min et veldig høgt fravær på grunn av sykdommen min. Hun begynte å skulke skolen når jeg ble syk, for å ta vare på meg. Hun mener selv at det ikke var derfor, men jeg vet at det var derfor. Underbevisstheten hennes sa at hun måtte passe på meg. Etter ungdomsskolen hadde hun et ønske om å begynne på kokkelinjen på videregående skole. Men når kravet om kokketøyet kom, sluttet hun, fordi vi ikke hadde penger til å kjøpe kokketøy. Hun fullførte ikke videregående skole og jeg vet at det var min økonomi som satte en sperre for det. De sier at videregående skole skal være gratis, men det er masse utgifter der, som bøker og så videre. Hun fikk seg jobb gjennom Nav i en barnehage, men aldri noe fast. Hun er 23 år nå og har kjørt seg fast. Datteren min arvet min fattigdom. Men for en uke siden ble hun selv mamma, og jeg ble mormor til en fin gutt.

Datteren min fikk lommepenger som alle andre ungdommer. Men hennes penger gikk til klær. Hun kunne ikke få begge deler. Hun har blitt en racer på å lage middag til fire personer for 40 kroner, det gjør hun uten problem. Matbudsjettet vårt er veldig lavt. Pasta, posegrønnsaker og kyllingkjøttdeig. Det er billig og sunt, og man blir mett av det.

Når julen kommer, er det en del ting som er knyttet til tradisjoner, og jeg må velge mellom å lage en god julemiddag eller kjøpe fine gaver til dem jeg er glad i. I år var julen veldig deilig, fordi min datter var sammen med samboeren sin familie. Da var det bare meg. Jeg sparte mye penger på mat og kunne kjøpe fine julegaver istedenfor. Det er dyrt med julemat, og man finner aldri pinnekjøtt på tilbud.

Jeg savner det å gå ut og være sosial. Det føles ikke godt når noen vil spandere på meg. Det blir så kleint etter en stund.

Jeg har få ting i huset som er nytt. Lysestakene var det en dame som ga vekk på Facebook og lampen fant jeg i et hus jeg bodde før. Bilder er kjøpt i restkasser og på salg, men det plager meg ikke. Men aldri å kunne reise på ferie, det plager meg! Aldri å kunne ta en kosedag med shopping i Kristiansand, fordi bussen er så dyr at når man kommer frem, er man blakk, det plager meg. Så må jeg takke nei til gratis hytteturer, fordi det er forventet at man tar med seg en dunk med vin og spleiser på maten. Folk i min alder har lagt listen høgt, det er ikke Toro-poser lenger. Man skal lage dyr mat, og 600 kroner for mat for en helg, er for mye for meg. For den samme summen kunne jeg spist i 14 dager, så da takker jeg pent nei til sånne ting. Det er sårt, men når jeg er med, føler jeg meg alltid som et veldighetsprosjekt. Noen venner, som fortsatt ber meg med, sier da foran alle: Nei, men du trenger jo ikke å betale. Da lar jeg heller være. Men jeg savner det å gå ut og være sosial. Det føles ikke godt når noen vil spandere på meg. Det blir så kleint etter en stund. Jeg skjønner jo at de vil gjøre det for å være greie og snille, men jeg vil heller bare drikke kaffe en hel kveld enn å blir påspandert.

Jeg har andre venner også, vi lager aldri middag sammen. Vi drikker kaffe, tar oss en røyk og koser oss. Jeg drikker ekstra kaffe som koster åtte kroner per pakke og den smaker akkurat som den koster. Jeg har prøvd å slutte å røyke, for da hadde jeg hatt mye bedre råd, men jeg klarer ikke å la være. Det er 1500 kroner i måneden som jeg kunne brukt til noe annet, men det er min hverdagsluksus. Nå sparer jeg til en ny vaskemaskin fordi min er så gammel og bråker sånn. Men det er begrenset hvor mye jeg klarer å spare hver måned.

Mine venner er også fattige. Vi har selskap i hverandre, og ingen av oss drikker alkohol. Alkohol er dyrt, og det har vi ikke råd til. Vi har mye god kos og hygge som ikke er planlagt. Vi har et lite samlingspunkt oppi gaten, der det er ekstra lunt, og der kan du bare sette deg på fortauskanten, og da dukker det opp noen.

Jeg er ganske heldig som fremdeles har et nettverk rundt meg. Men da jeg ble syk, byttet jeg ut nettverket mitt. De som går på jobb, er aktive og har liten forståelse for at man ikke kan være med ut på en fredag, fordi man ikke har penger. Men jeg har heller ikke helse til å sitte ute på en stol i mange timer. Jeg tåler veldig lite støy og er fornøyd med å være i min lille boble.

Det finns grupper for ME-syke på Facebook, og der har jeg fått gode vennskap. I sommer skal jeg til Larvik på sommerferie. En dame som også har ME, har en hytte der, som hun ikke kan være alene på. Da er det en annen dame fra Farsund, som også har ME, som skal bo i huset mitt, mens jeg er bortreist, og det er gratis. Hun har to gutter, og da får de ferie. Det som er greit er at ingen av oss forventer å komme til et reint hus. Alle vet at energien er lav når man har den sykdommen.

Min hemmismoped (elektrisk rullestol) står utenfor døra. Jeg hater å bruke den, fordi man blir så synlig syk. Det er hjelpemiddelsentralen som har ordnet den til meg. Men når jeg skal bruke den, begynner plutselig folk hjelpe meg. Det liker jeg ikke, det føles flaut.

Jeg får stadig høre ”Men du ser jo ikke syk ut.” Det er bare det at når folk ser meg, har jeg en god dag. Jeg har flere pysjdager i uka enn dager jeg steller meg og går ut. Jeg tror jeg er så frisk som jeg kan bli nå. Jeg er veldig flink til å tilpasse meg aktivitetsnivået og begrense hva jeg tåler å gjøre. Den følelsen man kjenner i kroppen når man er forkjølet og er skjelven, den har jeg daglig. Jeg har vansker med å konsentrere meg, og å betale regninger i nettbanken er helt umulig når jeg har en dårlig dag. Jeg kan være trøtt i en måned sammenhengende. Da kommer det plutselig inkassokrav, og det er ikke noe kjekt. Nå har jeg søkt om en verge som kan hjelpe meg med å betale regningene mine.

I perioder har vi hatt valget mellom å betale strøm eller spise middag.

I perioder har vi hatt valget mellom å betale strøm eller spise middag. Når jeg gikk fra AAP-penger over til uføretrygd, stoppet min AAP. Da måtte de sjekke NAV utlandet, siden jeg har bodd to år i Sverige. Det tok tre måneder før de klarte å beregne summen jeg skulle få. Men i mellomtiden fikk jeg ingen penger. Jeg hadde ikke krav på sosialstøtte og ble oppsagt der jeg bodde, fordi jeg ikke kunne betale husleien min. Jeg var nødt til å låne penger av venner, men jeg ville bare låne lite. I denne perioden hadde vi havregrøt til frokost, middag og kvelds, bare for å overleve. Det varte flere måneder. Jeg og min datter klarte oss på mindre en 1000 kroner i måneden. Det var da økonomien min skar seg og jeg ikke klarte å betale strømmen. Jeg fikk aldri noen etterbetaling av NAV, det hadde jeg tydeligvis ikke krav på. Vedtektene var stoppet og uføretrygden hadde ikke begynt.

Jeg har gjeld fra denne dårlige perioden. Når jeg skal ta en telefon til noen, må jeg ha en god dag, ellers kan det bli veldig vanskelig. Det gode er at jeg i dag vet at det ikke kommer inkassoselskaper på døra og tar med seg sofaen min. Min gjeld er gammel. Men jeg vet at jeg klarer å spare en liten sum i måneden, som vergen kan lage en nedbetalingsordning på, slik at jeg klarer å kvitte meg med gjelden min.

Jeg har ikke råd til å ha tv. Internett deler jeg med naboen. Jeg betaler ham 200 kroner i måneden. Det er en fast utgift som jeg klarer. Jeg leier her, men min drøm er å kjøpe dette huset. Jeg betaler 5500 kroner i måneden, og jeg har hage som jeg planter masse i. Frøene får jeg av vennene mine. Jeg klarer å jobbe i hagen i fem minutters økter, og så må jeg sitte i en time. Jeg har ikke energi til mer, men å være ute alene, det er livskvalitet for meg.

Det er en forakt i samfunnet for de uføre, som jeg syns er vond å smake på.

Jeg er veldig redd for den utviklingen vi har i samfunnet, med den blåblåe regjeringen. Jeg er så redd for at jeg havner i samme situasjon som de i USA, som må bruke matkuponger. Uførereformen for meg: På papiret gikk inntekten opp, men utbetalingen gikk ned, fordi jeg nå må betale skatt av den. Før betalte jeg ikke skatt. Det jeg fikk utbetalt, fikk jeg. Regjeringen skulle komme med et løft for de uføre, og da økte bruttoen min med 3500 kroner i måneden. Men så måtte jeg også betale skatt av det, og det er 4000 kroner i måneden. Siden bruttoinntekten min ble høyere, sank bostøtten min. Det ble bare verre og verre, men på papiret ser det mye bedre ut. En del støtteordninger som jeg tidligere hadde krav på, som gratis hjemmehjelp falt vekk, fordi de regner på bruttoinntekten. Jeg er ikke bitter på det, jeg er jo for å betale inn i det store fellesskapet. Men det er en forakt i samfunnet for de uføre, som jeg syns er vond å smake på.

Jeg har en venninne som er hushjelp for meg. Det er billigere enn å ha hjemmehjelp. Hjemmehjelpen tar 185 kroner timen, som jeg må betale. De har innlagt kjøring, så er det kun 35 minutter hun er her. Hver gang er det et nytt menneske som kommer, som jeg må instruere. For meg er det bedre å ha noen privat. Da betaler jeg henne 150 kroner, og så jobber hun en time for det.

Når jeg ser på mine tidligere arbeidskolleger, har de nesten 200.000 kroner mer enn meg i året. Noen av dem er også enslige, men de har eget hus og bil. Jeg skulle ønske jeg kunne gå på jobb. Da kunne jeg sagt: Ohh, endelig helg! Glede meg til ferie og få feriepenger, eller jobbe overtid når de store regningene kom. Men livet mitt er nå bare sånn. Til gjengjeld kan jeg nå være mormor og stille opp for vennene mine når de trenger meg.

Jeg har ikke råd til å gå til tannlegen. Jeg har ikke vært hos tannlegen siden 2007. Når jeg merker at jeg har veldig mye tannstein, bruker jeg hundetannkrem. Den løser opp plakk.

Jeg har ikke råd til å gå til tannlegen. Jeg har ikke vært hos tannlegen siden 2007. Når jeg merker at jeg har veldig mye tannstein, bruker jeg hundetannkrem. Den løser opp plakk. Jeg hadde hatt råd til å fjerne tannsteinen, men om de fant noe annet, hadde jeg ikke hatt råd til å betale det. Jeg har heller ikke råd til å gå til en optiker. Ta en synstest til 500 kroner og få meg briller, det blir for dyrt. Jeg må bare godta at synet blir dårligere med årene, og at jeg ikke kan gjøre noe med det. Egentlig syns jeg det skulle vært en selvfølge at man kunne gjøre disse tingene, det skulle vært en menneskerett, slik at man kunne lese bøker.

Det å leve med smerte, går greit, men det med å leve med dårlig konsentrasjon, det sliter jeg med. Jeg brukte å være veldig skarp. Jeg har alltid vært en nerd. Jeg har syv år utdannelse innen kunst og håndverk.  Men jeg kan ikke holde på med det lenger, fordi jeg ikke klarer å konsentrere meg.

Jeg føler meg ikke ensom, jeg har ikke energi til å føle meg ensom. Jeg er heldig som kan velge hva jeg synes er bra og hva jeg synes er dårlig. Så fokuserer jeg heller på det som er bra. Alt annet blir en vane, til og med det å drikke dårlig kaffe.

Vil du lese flere intervjuer? Se www.vestagdermuseet.no/fattigdom