Tre og lerret er i utgangspunktet uegnet for å males på direkte siden de er for røffe og absorberer meget godt.

Tradisjonelt ble disse derfor preparert for maling ved å grundere dem. For paneler var dette ofte en miks av gips / kritt og dyrelim. Denne ble påført som en tykk varm veske. Etter at den hadde størknet ble den skrapt og deretter pusset glatt. For tidlige italienske verk blir denne typen grundering kalt Gesso.

Grunderingen av lerret ble etterhvert byttet ut med mer fleksible prepareringer av pigmenter knust i olje. Fargene på grunderinger kunne også variere mellom lys eller mørk, varm eller kald. Malere har oftest sine preferanser når det gjelder grundering.

Grunderingen er også med på å avgjøre uttrykket til det endelige maleriet. I mange tilfeller vil også grunderinger ha blitt mer dominant i maleriets uttrykk etter hvert som maleriet har eldes.

Tidemand.Artikkel.4.2

På baksiden av dette maleriet ser vi hvordan en eldre grundering kan se ut før den er pusset ned til en slett overflate.

Baksiden av maleriet «Det syge barn»  som pryder artikkelen er malt av Adolph Tidemand i 1865. Dette er bare ett av flere kunstverk som kan oppleves i utstillingen «Tidemand i hjembyen» på Mandal museum.

Tidemand og maleriets oppbygning