Handel med laks og trelast var grunnlaget for Mandals første skipsfart fra før år 1600.  Byen var i 1870-årene blant landets store sjøfartsbyer.  Mandals eneste større og moderne rederi ble oppløst i 1980.

Handel med laks og trelast var grunnlaget for Mandals første skipsfart. Landskrona sitt privilegium til å hente laks på stedet opphørte da Skåne ble avstått fra Danmark-Norge til Sverige i 1658. Kjøpmann Morten Baad er den første vi kjenner som drev forretning med laks og trelast og eksporterte sine varer på egne skip. Han døde ca. 1600. De største skutene gjorde ganske sikkert turer på Holland, Frankrike og særlig England. Trefattige England var etter storbrannen i London i 1666 nesten umettelig på bygningsmaterialer. Engelske ”Navigation Act” (1651-1849) tillot nordmennene å føre last til England på egne skip.

På slutten av 1700-tallet var byens handelsflåte i god vekst og besto i 1795 av 26 skip. Flere av skipene var bygget på stedet. Skipene begynte å bli større, og fartsområdet ble utvidet til Middelhavet og endog til Vest-India. Et mektig puff framover fikk ladestedet da det i 1779 på tross av Kristiansands privilegier ”atter kan fortolle alle slags varer hos seg selv”.

Da Danmark-Norge sluttet forbund med Napoleon i 1807, innebar det krig med England og Sverige. Samme år begynte den legendariske kapervirksomheten som stedet fikk dårlige erfaringer med. Byens flåte gikk gradvis tilbake i nedgangsårene som fulgte. Utførselen til England var vanskelig på grunn av den engelske trelasttollen (opphevet 1866) og den høye norske utførselstollen som først ble satt ned til et rimelig beløp i 1841. Ved inngangen til seilskutenes storhetstid ble byens skipsfart drevet i beskjedne former, nær knyttet til egen inn- og utførsel, altså til krambu-, tømmer- og fiskehandel på stedet.

I Mandal tolldistrikt var det i 1850 en flåte på 105 skuter. Trelastutførselen fra Mandal til Storbritannia tok seg veldig opp. Det samme gjorde farten på Danmark. Man seilte fra Mandal til Skottland med tønnestav, derfra med sild til Østersjøen og tilbake til Norge med rug. Mot slutten og etter Krimkrigen (1853-1856) lokket gode tider til store innkjøp av skuter. I 1861 gikk barken ”Trudvang” av stabelen i Mandal. Skuta var Mandals første ordentlige langfarer og markerer innledningen til en ny og rik utviklingstid for byens sjøfart.

Parafinfabrikken (1862-1871) på Risøbank (like vest for Sjøsanden) kjøpte byens første dampskip i 1865. Da det forliste året etter, lot fabrikken bygge en jernskonnert som høyst sannsynlig førte oil-in-bulk (olje i rommet) og dermed trolig var Norges første tankskip.

Høykonjunkturen i begynnelsen av 1870-årene ble utnyttet til en tredobling av flåten i løpet av 8 år. Ved utgangen av 1878 var flåten økt til 128 seilfartøyer med 1.090 mann om bord. For en småby med ca. 4.000 innbyggere var det en veldig ekspansjon. Økningen skyldtes nesten utelukkende innkjøp av skip fra utlandet. Mandal seilte inn i rekken av landets store sjøfartsbyer.

Mens Mandal i 1870-1880-årene deltok med store skuter i fart på alle hav, brakte disse årene et siste oppsving for den gamle småskutefarten på Danmark. Handelen var sprunget ut av naturlige behov. Danskene trengte tømmer og nordmennene korn og andre landbruksprodukter. De fleste skutene i farten var små slupper, jakter og galeaser.

Fram til ca. 1900 var de fleste skip organisert i partrederier. Mens en aksjeeier i verste fall kunne tape kapitalen som vedkommende hadde skutt inn i virksomheten, heftet parthaverne med et personlig forholdsmessig ansvar for vinning og tap. Kravene til kapital ble større ved overgangen fra seilskip til dampskip. Fra da ble flere rederier organisert som aksjeselskaper.

Dampskipene vant ubønnhørlig fram. Deres maskiner ble gjort mer effektive og kullforbruket redusert. Mer og mer ble seilskutene henvist til lengre farvann. Det ble bygd store jern- og stålseilskuter med veldig seilføring og andre forbedringer. Selv med innkjøp av ganske store skuter gikk byens seilskipstonnasje tilbake etter 1900. I 1903 var det 12 dampbåter i Mandals flåte. Men dårlige erfaringer med dampskipene og en voldsom krise i 1907-1908 gjorde at troen på Mandals skipsfart fikk en alvorlig knekk.

De nye og unge forretningsfolkene som kom opp, gikk inn i industrien. Den fikk en kraftig utvidelse under verdenskrigen og overtok rollen som sjøfarten tidligere spilte for byen. Etter krigen ble det gjort noen forsøk på å komme i gang igjen med Mandals skipsfart. Forsøkene på å starte dampskipsrederier lyktes ikke. 1923-1936 var det dampskipsrederi med kun én båt.

Noen få forsøk på å drive seilskutefart fra Mandal ble også gjort i 1920-1930-årene. Skonnerten ”Gerd” seilte fra 1924 først i tradisjonell nordsjøfart og senere i fast fiskefart New-Foundland/Labrador til Spania, Italia og England til og med 1935. Parthaverne solgte skuta i 1936. Arbeid ble satt i gang for å tegne aksjer til innkjøp av et dampskip. Skipsaksjeselskapet ”Agnes” (Saanums rederi) ble etablert med et skip av samme navn. Rederiet kjøpte etter hvert inn moderne motortankskip, tørrlasteskip og bulkskip og var byens eneste større og moderne rederi til det ble oppløst i 1980.

Skrevet av Thor Gunnar Hansen

Litteratur: ”Mandals sjøfartshistorie 1790-1990”, Arthur Weyergang Nielsen og Olav Olsen (1990)