Kvinne, 50 år: «Jula er ei vanskelig tid. Jeg gruer meg hvert år. Jeg har ikke råd til å kjøpe julegaver til barna. Hvis det dreier seg om nye klær, sier jeg at de må vente til etter jul, slik at jeg kan kjøpe klær på nyttårssalg.»

Jeg har tenkt mye på dette med å være fattig. Det er ingen som sier at de er fattige. Folk forbinder det med problemer i andre land og med uteliggere, men ingen kan se på oss at vi er fattige. Jeg kjører bil, men den er leaset. Vi leier en bolig som ser ok ut på utsiden. Vi har tilsynelatende klær og mat. Jeg vil fortelle om den ikke synlige fattigdommen. Hva vil det si å være fattig?

Problemene startet da jeg ble skilt for ni år siden. Mannen fikk det felles huset vårt. Jeg fikk ingenting. Saken var oppe i retten, og han vant. Han hadde arvet penger som huset var kjøpt for, men jeg hadde i flere år forsørget familien gjennom både studielån og jobb.  Jeg har akseptert dommen i saken, men jeg forstår den ikke. Den strider mot min rettferdighetssans. Jeg tenkte hele tida på barnas beste. Jeg fikk omsorgen for barna. På det tidspunktet var jeg blitt sykmeldt. Jeg ble seinere uføretrygdet med kronisk sykdom og klarer ikke å være i jobb. Om vinteren er problemene så store at jeg nesten ikke kan gå ut.

Jeg har vært mye nedfor og får følelsen av at min sinnsstemning kanskje smitter over på ungene. De har hatt psykiske problemer og er blitt mobbet.

I alle husene vi har bodd, har det vært sopp, fukt og kaldt. Der vi bodde tidligere, lå jeg i senga hele dagen om vinteren, fordi jeg ikke hadde råd til å varme opp huset før ungene kom fra skolen. Da sto jeg opp og fyrte opp i ovnen.

Min mor betaler all maten for oss, mot at jeg kjører henne og gjør noen andre tjenester. Men fordi jeg ikke vil belaste henne mer enn nødvendig, kjøper jeg det billigste jeg kan finne. Det blir ofte usunn mat. Grønnsaker og frukt er dyrt. Det plager meg at vi lever usunt, både med hensyn til mat og bolig. Jeg får ikke startlån for bolig gjennom Husbanken, fordi jeg har for lav inntekt, så jeg må alltid leie. Hadde jeg kunnet betale 10.000 kroner i måneden til noe som var mitt eget, ville det vært annerledes. I alle husene vi har bodd, har det vært sopp, fukt og kaldt. Der vi bodde tidligere, lå jeg i senga hele dagen om vinteren, fordi jeg ikke hadde råd til å varme opp huset før ungene kom fra skolen. Da sto jeg opp og fyrte opp i ovnen. Det var rim på innsiden av vinduene. Der vi bor nå, er det tepper på alle golv og sopp i kjelleren. Både jeg og dattera mi har astma. Jeg kan ikke gå ned i kjelleren, og der er vaskemaskinen. Jeg må ha munnbind for å gå ned. I begynnelsen lå jeg på madrass i stua og ingen nede, men etter et par år fikk jeg seng, og jeg ville gjerne ha et soverom. Da ble noen nødt til å sove i kjelleren.

Jula er ei vanskelig tid. Jeg gruer meg hvert år. Jeg har ikke råd til å kjøpe julegaver til barna. Hvis det dreier seg om nye klær, sier jeg at de må vente til etter jul, slik at jeg kan kjøpe klær på nyttårssalg. Det hender vi reiser til min søster i jula. Delvis fordi ungene vil det, delvis for at jeg da slipper å kjøpe julemat. Men det er vanskelig når barna hennes får store julegaver, og jeg ikke har råd til å gi mine noe. De sier at jeg ikke trenger å kjøpe dyre julegaver eller noe, men når vi sitter der på julaften sammen med de andre, og de får noen så sinnssyke gaver … Gutten i huset der fikk f.eks. 3D-printer til jul. Vi gir bare hjemmebakte julekaker og finner fram brukte dvd-er og annet vi har liggende, eller har vunnet på basar, og gir som gaver. Barna er flinke til å hjelpe til med dette. Vi prøver å ha noe, men det blir så innmari synlig når vi er sammen med andre. Best er det når barna feirer jul hos faren sin. Da kan jeg bare være hjemme alene, og ingen ser meg.

Mitt mål er å klare regningene hver måned. Jeg kan ikke huske sist jeg kjøpte klær til meg selv. Jeg har ikke vært til frisør på flere år og må tenke meg om tre ganger før jeg går til tannlegen. Barna må kjøpe klær, sminke, busskort etc. for studiestipend-pengene sine. De klager ikke på det. Det eneste jeg merker at de sliter med, er når de må be meg om ting. Sønnen min vokst kolossalt i det siste og jeg har vært nødt til å kjøpe nye bukser til han. Da har han spurt: «Mamma, har vi råd til dette?».

Jeg har ikke noe sosialt liv. Siden jeg store deler av året ikke kan gå ut, er også det et problem sosialt. Jeg snakker ikke om hvordan jeg har det med andre.

Jeg har ikke noe sosialt liv. Siden jeg store deler av året ikke kan gå ut, er også det et problem sosialt. Jeg snakker ikke om hvordan jeg har det med andre. Moren min vil ikke høre om det, og venner har jeg ikke i Kristiansand. Men jeg går i terapi. Det har jeg gjort i flere år. Mitt sosiale liv er på internett. Tre ganger i uken spiller jeg musikk i en amerikansk internett-radio. Det gir selvsagt ingen inntekter, men er viktig for humøret og helsa.

Januar er den verste måneden, for da har ikke frikortet begynt å virke, og jeg må betale alle helsetjenestene og medisinene jeg trenger selv.

Jeg har forsøkt å få hjelp av NAV til å gå gjennom økonomien min og sette opp et budsjett, men det ville de ikke gjøre. Men de kunne ta over økonomien min og sette meg under administrasjon. Nå skal jeg få broren min til å hjelpe meg. Det er faktisk også en måte å skape litt forståelse på, for at jeg har dårlig råd. For jeg har faktisk dårlig råd, tallene vil vise det. Det er der jeg sliter: Hva kan jeg gjøre, og hvordan kan jeg gjøre det?

Hvorfor i all verden er det ingen som kan hjelpe sånne som meg?

Vil du lese flere intervjuer? Se www.vestagdermuseet.no/fattigdom.