Etter flere års fokus på menneskene som bodde på herregården Gimle på 1900-tallet, har vi nå oppsummert nye opplysninger i en publikasjon om gårdens siste eier, Titti Arenfeldt Omdal (1896 – 1982).
Ottilia Arenfeldt Omdal, kalt Titti, ble født inn i en rik og kjent familie som hadde sterke røtter i en dansk adelsslekt. Mens barndommen og ungdomstiden var preget av en beskyttet oppvekst med mange tjenere, tvang en trang økonomi henne senere i livet til å jobbe hardt for å holde gården i familiens eie.
Få kvinner var så ofte omtalt i avisa som Titti, blant annet for den innsatsen hun som ugift kvinne utførte innen gårdsdriften, for hennes utstrakte engasjement innen dyrebeskyttelsen, for de sterke meningene som hun uredd fremmet og, ikke minst, for at hun representerte slutten av et gammelt aristokrati som formelt ikke hadde eksistert i Norge etter 1814.
Hvordan artet nå Tittis liv seg og hva fylte arbeidsdagene? Hvordan gikk det med gården i økonomisk vanskelige tider, og hva måtte til for å kunne holde gården i familiens eie? Hvordan håndterte hun overgangen fra et beskyttet liv med mange tjenere til en arbeidsrik hverdag med bare få gode hjelpere? Dette er noen av spørsmålene som vi tar opp i boka.
Gimle er i dag bevart som den var da Titti døde og «rommer en hel landsdels kulturelle historie gjennom 150 år (…), alt som hørte med til et fornemt patrisierliv i de dager». Tittis lange levetid (fra 1896 til 1982) indikerer at mange mennesker husker henne og sitter med unike minner om livet på Gimle under disse årene. Flere av disse har vi intervjuet. En gjennomgang av Gimles skrivebord, skap og hyller har vist videre at Titti ikke bare har tatt vare på avisartikler som omtaler henne, men også de fleste personlige dokumenter. Her finnes bl.a. flere tykke permer om rettssakene som ble ført i årenes løp. Avisartikler og TV-opptak som baserer seg på intervjuer med Titti, forteller mye om hva hun ønsket å fremheve – og hva hun ønsket å fortie. Som i de fleste familier fantes det også i familien Arenfeldt Omdal hemmeligheter som det ikke skulle snakkes om.
Og siden det snart er jul, kommer her et sitat fra boka om feiringen på Gimle:
«Når klokkene slo i Oddernes kirke, ble det satt en tallerken julegrøt på
låvebrua. Så skiftet vi til vårt fineste tøy, og ble samlet alle sammen, hele
familien og hele tjenesteskapet. Bestefar leste juleevangeliet. Stor og trygg
sto han der og leste for oss. Det ble servert et glass mjød eller portvin
etterpå. Og en kake. Mjød finnes det visst ikke lenger. Men den gang var
det brygget mjød. Jeg husker det som noe søtt, godt noe. Så var det gang
rundt juletreet. Her var ikke bare ett juletre, men mange. De var hugget i
Gimleskogen, det som nå heter Gimlekollen, og det var stor stas når trærne
ble hugget. Så var det opp i Gullsalen i andre etasje, hvor vi spiste ribbe.
Senere ville bestefar ha torsk, så da ble det ribbe for de som ville ha det, og
torsk for de som ønsket det. Og risengrøt, med mandler til tjenesteskapet.
Og det var stor ståhei rundt den som fikk mandelen. Han eller hun skulle bli
gift innen årets utgang, eller hva det nå var vi fant på. Og moro var det. (…)
Nyttige ting fikk vi.»
Publikasjonen om Titti kan kjøpes ved Vest-Agder-museet Gimle Gård eller Vest-Agder-museet Kristiansand.
Tidligere ble det publisert et lignende hefte om Tittis bestefar, Adolph Arenfeldt (1824 – 1909). Også den kan kjøpes ved museet.
