Vi er hvert år i juni så heldige å få besøk av tradisjonsbærere fra Marnardal som hjelper oss med slåtte og hesjing på Vest-Agdertunet.

Det er lange tradisjoner for hesjing i Norge, særlig i områder som her, hvor det er mye nedbør og krevende å tørke høyet flatt. Fenomenet hesjing dukker opp i litteraturen først på midten av 1700-tallet og slo for alvor gjennom på 1800-tallet.

I år kom fire slåttefamilier til museet for først å slå enga med ljå, deretter hesje. På gamle primstaver ser man ofte bilde av en ljå eller ei rive på Knutsok 10. juni. Da var tida for å starte slåtten. Ljåen er kjent fra jernalderen, men har vært i jevn utvikling fram mot vår tid.

Hesjing

ljåbladet må være skarpt!

Hesjing

Enga slås med ljå

Tre generasjoner var representert, og de yngste fikk god opplæring i håndtering av ljå av de eldre.

Hesjing

Tradisjonsoverføring av beste sort!

Etter at gresset er slått må det rakes, og hesja settes opp. Hesja består av hesjestaur i tre som slås ned i bakken med støttestaur på sidene og endestaur i endene. Gresset legges på ståltråd i det antall lag man trenger. Det avhenger av hvor mye gress som skal på hesja. Ståltråd kom i bruk omkring 1900. Før den tid ble roer, gjerne av gran, brukt. Deretter overtok hampetauet.

Hesjing

Alle i arbeid under hesjinga!

Etter endt arbeid er det tid for kaffe og vafler. De yngste gleder seg allerede til det kommer hest og høyvogn som skal hjelpe dem med å få høyet i hus under museets familiedag 16. august!

Hesjing

Hesja er ferdig!

Takk til våre gode venner fra Marnardal for at dere holder tradisjoner i hevd og viderefører dem til nye generasjoner!