Fattigdom har alltid vært et problem som samfunnet har forsøkt å løse på ulike vis til forskjellige tider. Her kan du lese litt om hvordan man har arbeidet med saken på Agder, helt siden Kristiansand bys grunnleggelse i 1641.

Vest-Agder-museet har i 2016 arbeidet med temaet fattigdom før og nå. Resultatet har blitt en vandreutstilling, «Ikke bare greit? Om å være fattig på Sørlandet» og en bok «… at maatte erholde en liden Hjelp». Fattige og fattigvesenet på Agder fra 1786 til 1920. I utstillingen presenterer vi en tidslinje som viser etablering og utvikling av fattigvesenet på Agder, og som forteller om synet på fattige opp gjennom årene.  Tidslinjen kan du også lese her.

web_vafb-2009-wp-0392_fattig

Allerede i middelalderen fantes lover som fordelte ansvar for de fattige i slekta og lokalsamfunnet.

Kristiansand by ble grunnlagt i 1641. Fattigdom var allerede den gang en stor samfunnsutfordring. Byprivilegiene av 1643 påla ansettelse av en forstander for de fattige.

I 1672 hadde antall fattige vokst så mye at kongen vedtok flere tiltak. Blant annet ble kirkene på Agder anmodetom å lage tavler som skulle bæres rundt for å samle inn penger til de fattige.

I 1683 hadde «betleri» blitt et så stort problem at man igjen prøvde å skille de trengende fra dem som kunne, men ikke ville jobbe.

De første «lemmene» ble tatt inn i hospitalene i 1722. «Fattiglemmer» var betegnelsen på mennesker som mottok fattighjelp. Hospitalene ble til dels til fattighus.

Lensmannen i Oddernes, Tveit og Vennesla satt opp et register over fattige i 1730. Han noterte 17 fattige i Oddernes, 5 i Tveit og 14 i Vennesla. Av disse 36 var 28 kvinner, derav 19 eldre.

I 1734 rammet en stor brann Kristiansand. Halvparten av byens 640 våningshus brant ned, og mange familier mistet alt de eide. Antallet fattige økte dramatisk.

Svært mange av byens innbyggere døde av smittsomme sykdommer i 1741. Dette var også en direkte konsekvens av fattigdom og sult.

Biskop Paludan konstaterte i 1753 at han i ingen annen by hadde sett så mange fattige og tiggere som i Kristiansand.  Flere steder på Agder, blant annet i Audnedal, Mandal og senere Oddernes, innførte prestene ordninger for at bøndene skulle bidra med korn eller andre varer.

I årenes løp har flere enkeltpersoner prøvd å sette i gang hjelpetiltak. Blant de mest sentrale var stiftamtmannen Adeler og biskop Hagerup i Kristiansand. I 1782 utviklet de et system for å registrere og forsørge fattige, samt å straffe de late og tiggerne.

I 1786 ble et offentlig fattigvesen etablert på Agder. Gamle, fysisk eller psykisk syke og barn av foreldre som var døde, i fengsel eller rusavhengige, kvalifiserte for fattigstøtte. Tigging ble uttrykkelig forbudt. Registrering og oppfølging av fattige foregikk kontinuerlig. De ansvarlige vurderte fortløpende hvem og hva slags støtte vedkommende trengte.

I begynnelsen av 1800-tallet ble fattighus og arbeidshus etablert.

I 1803 underholdt Kristiansand fattigkasse 190 personer, og tallet hadde vokst til 700 i 1831 og 1000 i 1855. Utgiftene til fattigkassen var store, og fattigstellet var den offentlige saken som folk flest var mest opptatt av. Tigging var utbredt. Privatpersoner og organisasjoner bidro med penger til å bedre levekår til ulike grupper fattige.

Den første fattigloven kom i 1845. De fattige ble delt inn i tre klasser: 1. gamle og syke som ikke kunne forsørge seg selv, 2. barn uten foreldre som kunne ta seg av dem og 3. folk som kunne livnære seg noe, men ikke nok. Tigging ble fortsatt straffet hardt.

10,8 % av alle innbyggere i Kristiansand ble støttet av fattigvesenet i 1855.

Kristiansand_Utsyn over Osterbyen fra Baneheia_1871

Kristiansand med arbeiderstrøket i Posebyen til høyre i bildet, 1871. Foto: Statsarkivet i Kristiansand. 

En ny fattiglov kom i 1863. Den påla slektninger og arbeidsgivere et større ansvar, og fattigkommisjonen fikk større innflytelse til å avslå søknader. Enkelte oppgaver ble overført til formannskapet i kommunene.

En nasjonal fattigdomsstatistikk ble laget i 1866. I gjennomsnitt ble 4,9 % av Norges befolkning støttet av fattigvesenet. I Kristiansand var tallet 12,3 %. Mer enn dobbelt så mange kvinner som menn fikk støtte.Den største andelen utgjorde eldre kvinner.

Mange delte hus og husholdning. I byens fattige strøk bodde flere familier sammen i små, falleferdige hus. I Tordenskjolds gate 20, i huset som nå stå på friluftsmuseet på Kongsgård, bodde det  i 1865 12 mennesker på 39 kvadratmeter.

Den kalde vinteren i 1880 frøys og sultet store deler av Sørlandets befolkning. Enkelte velgjørere reddet mange liv. Blant dem var den rike kristiansanderen, kjøpmannen og politikeren Ludvig Lømsland, som opprettet og drev suppekjøkken i flere år. Senere førte han en nasjonal kamp for å bedre arbeidernes levekår.

På slutten av 1800-tallet begynte man å skille de ulike grupper fattige mer tydelig. Sykehus, institusjoner for psykisk syke, eldreomsorg og fattighus ble etablert flere steder. Arbeidet med trygde- og sosiallovgivning startet opp.

Fattiggården i Halse ble åpnet i 1906. Det første kommunale gamlehjem i Mandal ble åpnet 1918.

Fattigvesenet skiftet navn til forsorgsvesen i 1948, og til sosialkontor i 1964. Sosialloven kom samme år.

I dag lever over 10 % av befolkningen på Agder i fattigdom.  Mens man tidligere i større grad manglet varme og mat, er nå sosial isolasjon den største utfordringen. NAV har ansvaret for oppgaver fattigvesenet hadde tidligere.

Toppbildet: Adolph Tidemand, Nød. Originalverket tilhører Sørlandets Kunstmuseum. Foto: Stanley Haaland. 

 

Vil du lese mer om Vest-Agder-museets fattigdomsprosjekt, se her: www.vestagdermuseet.no/fattigdom