«Det var engang 25 tinnsoldater, de var alle brødre, for de var født av en gammel tinnskje». Sitatet er hentet fra H. C. Andersens eventyr om den standhaftige tinnsoldat, som nok mange kjenner.  Nå kan du også bli kjent med tinntallerkenene, tinnkrusene og de andre eventyrlige tinngjenstandene som finnes i Kristiansand Museums samling.

 

Fra geistlig til folkelig tinn

Tinn har vært i bruk i Norge siden oldtiden. Det finnes eksempler på at tinn-perler ble benyttet i smykker i oldtiden og som dekor i vikingenes treskjæringer. På 1300-tallet ble tallerkener og kanner av tinn anvendt av de geistlige her i landet, og bruken av tinn ble gradvis vanligere etter dette. Etter hvert ble tinn så vanlig at det også fant veien inn i folkeeventyrene. I H.C. Andersens «Fyrtøyet» møter soldaten tre hunder med «øyne så store som tinntallerkener», mens «Den standhaftige tinnsoldat» handler om både smeltende hjerter og smeltende tinn.

 

vaf00785_1

 

Standhaftig, men fleksibelt

Den standhaftige tinnsoldaten, og alle hans brødre var «født av en gammel tinnskje «. Antagelig en tinnskje som ikke bare bestod av tinn. Rent tinn kalles «betatinn», og er uegnet til bruksgjenstander fordi metallet er for lite fleksibelt og kan sprekke opp.  Det ble derfor kun brukt i svært små gjenstander. I stedet benyttes ulike legeringer mellom tinn og andre metaller, oftest bly. Blymengden i legeringen er avgjørende for tinnets kvalitet. I Bergen fantes landets eneste kannestøperlaug, og i deres laugsartikler fra 1685 var tre ulike kvaliteter av tinnlegeringer tillatt. Tinn av ypperste kvalitet var»engelsk tinn», hvor legeringen inneholdt omtrent 5 prosent bly. Den nest beste kvaliteten var «krontinn» som var en legering med rundt 20 prosent bly. «Mangods» var den siste og ringeste kvaliteten og kunne bestå av så mye som 35 prosent bly. Om den standhaftige tinnsoldaten var en soldat av høy kvalitet sier eventyret ingenting om. Vi velger å tro at han var god som gull, selv om han til slutt smeltet og ble til et hjerte av tinn.

 

vaf00764_1

 

 

Se flere tinngjenstander fra Kristiansand Museums samling på Digitalt museum

 

 

 

Litteratur:

Andersen, Hans Christian. Eventyr fortalte for børn. Kjøbenhavn 1842. Digitalt tilgjengelig fra http://runeberg.org/eventyrny/ (lesedato: 12.05.2017).

Hals, Anna-Stina. Gammelt norsk tinn. C. Huitfeldt forlag A.S, Oslo 1978.

Hals, Anna-Stina. Norsk tinn fra Laugstiden. Kunstindustrimuseet i Oslo, 1976.

Uldall, Kai, Gammelt tin. Thaning & Appels Forlag, København, 1950.