Tekstilkunstneren Else Marie Jakobsen (1927 – 2012) er kjent for sitt arbeid med billedvev. Hun var samfunnsengasjert og brukte ofte teppene som politisk virkemiddel og for å få frem argumenter. Jakobsen virket og levde i Kristiansand mesteparten av sitt liv. Frem til sin død i desember 2012 hadde hun rukket å lage nesten 600 tepper.

Før hun døde gav Jakobsen 23 av disse teppene til Vest-Agder-museet. Museet fikk også innholdet fra hennes atelier med blant annet vev, utkast til tepper, garn, utklippsbøker og diverse dokumentasjonsmateriale knyttet til hennes seksti år lange virksomhet.

Else Marie Jakobsen ble født og oppvokst i Kristiansand. Etter å ha studert ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Oslo og hatt seks måneders praksis ved gobelinverkstedet Gobelin De Knipscheer i Nederland, flyttet hun tilbake til Kristiansand hvor hun etablerte seg med et eget verksted og var med på å bygge opp et kunstmiljø.

Den første tiden vevde Jakobsen brukstekstiler som blant annet gardiner, gulvtepper og duker. Dette var i tiden etter andre verdenskrig og det var mye som var mangelvare. Etter hvert sluttet hun med dette og gikk hun over til å veve billedvevtepper. Et av de tidligste teppene tekstilkunstneren lagde var «Madonna II» (1953) som nå er i museets samlinger. I motsetning til de fleste madonnabilder fremstiller Jakobsen Maria på en jordnær og varm måte der hun sitter på huk ikledd en stripestakk.  

Jakobsen var opptatt av kvinners rettigheter og at billedveven skulle bli anerkjent som et likeverdig kunstutrykk i fagmiljøet. Hun mente at tekstilarbeid ikke hadde fått den plassen den fortjente i historien og at slike typiske kvinnesysler ofte var blitt oversett. Dette kommer blant annet til syne i teppet «Bleke minner om en mor» (1986). Teppet er laget til minne om kunstnerens mor som sørget for at datteren fikk mulighet til å ta utdannelse. I teppet er det vevd inn utslitte vaskefiller som tegn på morens harde slit opp gjennom årene. Jakobsen har også brodert inn morens gamle putevar, duker og broderier. Broderiene er laget av moren og representerer hennes kunstneriske side. Teppet symboliserer også allmenne kvinneskjebner og tradisjonelle kvinnesysler.

Også teppet «Hommage a Grete Nash» (1988) er laget til minne om en kvinne som betød mye for Jakobsen. Grete Nash var en kunstnerkollega av Jakobsen og var keramikker. I teppet har Jakobsen derfor vevd inn et av Nash sine keramiske arbeider.

Fotograf: Arve Lindvig

Fotograf: Arve Lindvig

Jakobsen engasjerte seg og på andre områder. Hun vevde blant annet flere tepper med motiv fra Kvadraturen. Disse teppene utrykte hennes kjærlighet for bydelen, men fungerte også som en protest mot utbyggingen av kvadraturen. To av disse teppene er i museets eie, «Kvadraturen» (1985) og «Kvadraturen» (2010). Teppene viser kvadraturen fra et fugleperspektiv med kvartalene og bygningene fremstilt som forskjellige smykkesteiner som rubin, rhodonitt, rodokrositt, staurolitt og agat. Jakobsen ville understreke at Kvadraturen var som et vakkert og kostbart smykke. I «Kvadraturen» (2010) har hun vevd inn kobbertråd og metalliske sølv- og gullfargede tråder for å videre understreke Kvadraturen som et smykke.

Bruken av utradisjonelle materialer i billedvev var spesielt for Jakobsen. På 50- og 60-tallet hadde Norsk Billedvev AS strenge regler for hva slags materiale billedvevtepper skulle veves i og hva slags form de skulle ha. Jakobsen derimot benyttet seg av alternative materieller som fiskegarn, klumpete handspunnet spelsau-ull, nylon, silke, kobber-, sølv- og gulltråd og slitt tau fra fiskebåter. Hun lot også teppets form og størrelse ta den formen hun mente det trengte. Blant annet har hun laget Norges største billedvev, «Den røde tråd» (1981), som dekker 90m2 og henger i Realfagsbygget ved Universitetet i Bergen.

 

Fotograf: Arve Lindvig

Fotograf: Arve Lindvig

Else Marie Jakobsen ville at teppene hennes skulle utrykke en mening og fortelle noe. I dag henger teppene hennes som altertepper i kirker, utsmykning på undervisningsinstitusjoner, i private hjem, offentlige bygninger og gallerier, hvor de fortsetter å formidle sitt budskap selv etter kunstnerens død.

 

Litteratur

        Janne Leithe, «Else Marie Jakobsen. Levd liv. Vevd liv.», 2012.