Ja, det var overskriften i en artikkel i Alle Kvinners blad 25. oktober 1952. I Fædrelandsvennen mandag 29. august 2011, skriver avisen om den nye kommmuneplanen hvor Kristiansand kommune ønsker å bevare særpreget til 27 boligområder.Det ene er området ved Bellevue  – Dueknipen, som i sin tid ble bygget for og av jernbaneansatt.

30.08.2011 Thorunn Lunde

Tilfeldighetene ville det slik at for noen uker siden dukket det opp på museet en utgave av Alle Kvinner fra 1952, hvor nettopp dette området ble omtalt og beskrevet. Om noen av de som bygget her hadde noen tilknytning til Setesdalsbanen, vites på nåværende tidspunkt ikke. Men uansett er det et glimt inn i lokal jernbanehistorie. Samtidig som det sier noe om boligmangel i etterkrigstidens Norge.

Jernbanelykke i Kristiansand

Her bringer vi noen smakebiter fra artikkelen.

Bakgrunnen for bebyggelsen på Dueknipen var som følger: Ansatte i NSB skal ha hatt ekstra vanskelige boligforhold i Kristiansand under og like etter 2. verdenskrig. Som følge av Sørlandsbanens åpning «krydde det av husløse jernbanefunksjonærfamilier». Kanskje skal det ha vært bakgrunnen for at de kommunale myndighetee «smeltet» da 21 lokomotivførere, – fyrbøtere og reparatører stiftet en Velforening og «troppet opp hos kommunen og ba om å få feste byens vakreste tomt». Det fikk de, og 100,- pr år pr tomt ble leievilkårene.
Kommunen fikset vei, vann og kloakk, det ble ordnet med husbanklån og med kommunal garanti. Mye av grunnarbeidet ble utført av eierne selv – med god hjelp fra Statsbanene som skaffet stikningsfolk, redskap og maskiner.
I 1950 sto boligene ferdige, og 21 familier kunne flytte inn.
De fleste boligene hadde hybel i underetasjen. Hybelen hadde egen inngang, vedbod, dusj og wc. I tillegg var det flere av familiene som leide ut et rom i hovedetasjen. Hovedetasjene ble beskjevet som «alle tiders lekkert hjem med entré med gode skap, en vakker og rommelig vinkelstue med stor altan, to soveværelser med klesskap, nydelig bad med innebygd badekar, separat water og et hybermoderne idealkjøkken».
Det var ikke selve husene som vekket begeistring, også uteområdene. Her hadde huseierne også lagt ned mye arbeid for å få fine og praktiske hager. Tomtene hadde i utgangsspunktet vært steinete og med lite jord. En av huseierne antok han hadde kjørt på ca 160 kubikkmeter med jord for å få hagen han ønsket. Det kan se ut til at det var rene hagefeberen som herjet på Dueknipen. «Folk som aldri har arbeidet i en have før blir grepet av rene lidenskapen, og førde vet sukk for seg vokser det frem bpde steinbed og stauderabatter. Selvlagte helleganger løper over silkemyke, grønne plener, ja en ekstra driftig kar har tilmed lagt ivei med et vannbaseng a la Hollywood».
En av beboerne som ble intervjuet, fikk spørsmålet om det var konkurranse om å ha den fineste hagen. Det mente hun det ikke var, men «vi blir så ivrige at mennenevåre slutter med å røyke for å få råd til å kjøpe stauder, og da vet De selv….»

Kilde: Fædrelandsvennen 29. august 2011 Alle Kvinners blad 43-44 1952