Mann, 31 år: «Du vil jo bare det beste for ungene. Jeg betaler heller fotballting enn regninger, for eksempel.»

Fra jeg var 14 til jeg var 22 år var jeg toppidrettsutøver og reiste verden rundt. Det var alltid folk som tok seg av meg. Opphold og andre utgifter ble betalt. Denne livsstilen tok jeg med meg da jeg sluttet med idretten. Jeg var utdannet tømrer og hadde gode jobber, men jeg begynte å drikke etter jobb og om kveldene, både når jeg var alene og når jeg var ute blant folk. Jeg ble sjelden ordentlig full, men jeg drakk hele tida. Men jeg klarte alltid å passe jobben.

I 2008 begynte problemene for alvor. Det var på den tida bankene omtrent kastet kredittkortene etter deg. Jeg tok opp masse forbrukslån. Brukte ikke pengene på noen ordentlige ting, men reiste blant annet på ferietur til Thailand. Jeg har aldri eid min egen bolig. Jeg hadde ikke styring på noe. Ville bare ha mer, hele tida mer enn jeg hadde råd til. Jeg klarte ikke å betjene kredittgjelda. Regningene ignorerte jeg og kastet i peisen.

I 2009 begynte jeg på avrusing, og nå har jeg ikke drukket på sju år. På mange måter ble det vanskeligere da jeg sluttet å drikke. Da så jeg situasjonen klarere og tok problemene mer innover meg. Etter kuroppholdet tok jeg et halvt år fri, for å være sammen med sønnen min, som da var født. Etter det hadde jeg ingen jobb å gå til.

Jeg og barnas mor er separert, og vi er hovedforsørgere for hvert vårt barn. Vi har ikke råd til å bo sammen. Ved å bo fra hverandre får vi mer støtte, men vi hadde egentlig ønsket å være sammen. Nå ser vi hverandre i helgene og har et godt forhold.

Det viktigste for meg er ungene. Jeg har gått og lagt meg sulten. Datteren min har aldri gjort det. Jeg kjøper alle klær brukt. Jeg kjøper dem gjennom en gruppe på Facebook. Selv har jeg ikke kjøpt klær på det jeg kan huske.

Vi har ikke råd til å feire bursdag. Det stilles så store krav i dette samfunnet om at du skal ha kake, pølser, du skal ha pizza, du skal ha tilrettelagt med godteri og godteriposer.

Det er veldig vanskelig med bursdager. Jeg var glad da jentungen ble syk nå, så vi slapp å feire bursdagen hennes. Det forventes at man har ei fin kake, pølser og godteposer til alle. Foreldre med penger kjøper gjerne gaver til 3-400 kroner. Da er det lettere med guttungen. På skolen har man satt et tak på 50 kroner. De sier også at man ikke behøver å ta med gave, men alle har jo det, så det er klart man tar med gave! Jeg hater jula. Hvis vi skal ha noe ekstra, må jeg jobbe svart. Det er et paradoks at man tjener mindre på å jobbe enn på ikke å gjøre det. Nå taper jeg 3000 kroner i måneden på å jobbe framfor å ikke gjøre det, siden jeg må ha bil for å komme meg på jobb, for eksempel. De pengene må hentes fra et sted.

Du vil jo bare det beste for ungene. Jeg betaler heller fotballting enn regninger, for eksempel. De vet ikke alt vi må gjennom for å få det lille barna vil ha. Det kan være tøft for oss. Jeg skjermer ungene mest mulig.  Men du klarer ikke å skjerme dem helt, uansett. Du sier jo nei konstant. Du kan ikke unngå det.

Guttungen har begynt på fotball. Det prioriterer jeg, men det koster med fotballsko og utstyr, og, ikke minst, medlemskontingenten. Det blir vanskelig når den skal betales. En gang ville han ha Pokémonkort. Alle andre hadde det. Jeg sa at jeg ikke kunne betale for det, men til slutt gikk jeg på kiosken og betalte de 55 kronene jeg egentlig ikke hadde, slik at han skulle ha det de andre hadde.

Vi har aldri vært på ferietur, men vi går på turer og ligger i telt. Jeg har ikke benyttet meg av noen støtteordninger, bortsett fra gratis LOS-dag i Dyreparken. Jeg vil egentlig klare meg selv.

Jeg har ikke noe sosialt liv. Alt det forventes at man skal være med på, koster penger. De jeg var sammen med tidligere, tar ikke kontakt mer. Mitt liv består av jobben (som jeg av og til har) og ungene. Men det er godt nok, selv om det av og til kunne vært fint å ha en dag fri.

Noen tabber og dumme avgjørelser i løpet av noen uker kan ha store konsekvenser for hele livet. Jeg har vært skuffet over NAV. Jeg var der tre ganger, men fikk vite at saksbehandleren hadde mammaperm og at de ikke kunne hjelpe meg. Jeg får vite at jeg er ressurssterk og at jeg ikke får tilbud om kurs. Nå er gjelda frosset, og jeg jobber for å få gjeldssanering. Det har jeg ikke klart ennå. Men på det lokale NAV-kontoret der jeg bor nå, har jeg møtt forståelse.

Jeg har alltid vært optimist. Jeg er ikke bitter, og vi klarer oss. Det er bare min skyld at jeg har havnet der jeg er.

Jeg har alltid vært optimist. Jeg er ikke bitter, og vi klarer oss. Det er bare min skyld at jeg har havnet der jeg er. Jeg betaler de viktigste regningene og kommer gjennom det. Jeg lever i nuet, og har ikke store utsikter til at situasjonen skal bedre seg. Jeg har ingen problemer med å være åpen om at jeg er fattig. Det er viktig at folk får høre om dette, for fattigdom er et tabu i dagens Norge.

Vil du lese flere intervjuer? Se www.vestagdermuseet.no/fattigdom