Fredag 29. april stod en artikkel på trykk i Klassekampen som var en blanding av en bokanmeldelse og et intervju med bokas to forfattere, kulturforskerne Sigrid Lien og Hilde Wallem Nielsen. De spissformulerte påstandene som kom frem trenger et motsvar.

I artikkelen som kan leses her kan man lett får et inntrykk av at kulturhistoriske museer skygger unna de vanskelige historiene. Det er ikke tilfellet. Vest-Agder-museet har sendt et motsvar til Klassekampen, og det kom på trykk i dag, 3. mai.

14622878943431271223264

Jo da, de vanskelige historiene fortelles også

I fredagens avis kunne man lese at de to kulturforskerne Sigrid Lien og Hilde Wallem Nielsen etterlyser de vanskelige historiene i utstillinger ved kulturhistoriske museer. Jeg ser frem til å lese boka der dette utdypes, ikke minst for å lære mer om en teoretisk og praktisk tilnærming til analysen av museumsutstillinger – viktig kunnskap som vi museumsansatte trenger mer av. Avisartikkelen overrasker imidlertid med noen påstander fremsatt på en svært kategorisk måte, og utstillingene det refereres til er eldre. Ja visst står mange faste utstillinger så lenge at de etter hvert fremstår som gammeldagse.  Ja visst har kulturhistoriske museer i alt for lang tid dyrket et glansbilde av nasjonen Norge fremfor å vise også dens skyggesider. Og selvsagt ser man ofte i etterpåklokskapens lys at man i flere utstillinger med fordel kunne ha jobbet med et annet pedagogisk design. Dette er kjente utfordringer ved mange museer. Men påstanden om at kulturhistoriske museer skygger unna de vanskelige historiene bør ikke stå uten motsvar, tatt i betraktning at det er akkurat disse historiene som har fått mye oppmerksomhet de siste femten årene.

Internasjonale tendenser om viktigheten av å sette fokus på de vanskelige, ufortalte, følsomme eller kontroversielle sidene av samfunnet opp gjennom årene har for lengst kommet til Norge. Politiske føringer har i nærmere 20 år krevd et fokus på nyskapende formidling som løfter frem stemmer som har blitt fortiet, og enkeltmennesker eller grupper som har blitt utsatt for urett eller overgrep. Mange museer har fulgt opp, både i faste utstillinger som på Eidsvoll 1814, Glomdalsmuseet om taternes/romanifolkets kultur eller ved Interkulturelt Museum om norske sigøynere, og i midlertidige utstillinger ved for eksempel Nasjonalt medisinsk museum, Perspektivet museum, Nordsjøfartmuseet eller her ved Vest-Agder-museet. Flere museer har blitt enda mer dedikert til å fortelle historiene til byggene de forvalter – som for eksempel Falstadsenteret eller Lepramuseet i Bergen – og enda flere museer har laget midlertidige utstillinger som har satt søkelys på kritikkverdige forhold i samfunnets historie. I tillegg har publikasjoner tatt opp praktiske og teoretiske perspektiver, og et større antall seminarer har blitt gjennomført, med museumsetikk som overordnet tema. Her er det viktig å påpeke at vanskelige historier berører de involverte og publikumet på en måte som trenger særskilt oppfølging. Dette krever at det tas i bruk flere formidlingsformer enn faste, ofte statiske utstillinger.

Gjennom Kulturrådets såkalte BRUDD-satsing har det siden 2003 vært jobbet for å få akkurat de vanskelige historiene frem i lyset, nettopp for å imøtegå et glansbilde man vet er feil. En spørreundersøkelse som Norsk ICOM nylig har gjennomført blant museumsansatte her i landet, har kartlagt flere titalls prosjekter som har blitt gjennomført ved norske museer de siste årene – og mer vil det bli. Kulturrådet har opprettet et eget program om museenes samfunnsrolle som skal fremme museenes rolle som aktiv samfunnsaktør. Rekordmange museer har søkt om støtte, noe som tyder på en stor interesse for å bidra til samfunnsutviklingen ved å peke på akkurat det Lien og Nielsen etterlyser: de vanskelige historiene som folk flest egentlig ikke vil kjenne til. Mye mer kunne sies, mange flere utstillinger nevnes, men det er det ikke rom for i et kort motsvar. Jeg regner med at to profilerte kulturforskerne vet alt dette, og at boka differensierer avisens spissformulerte påstander.